Vi har ham nå

Gåten Ole Christian Bach holder helt i mål.

BOK: At finansakrobaten Ole Christian Bachs liv er som skapt for ei bok – eller for den saks skyld en roman – lå i dagen fra det øyeblikket han skjøt seg selv på flukt fra politiet.

Dette har selvsagt Kagge forlag skjønt, et forlag som har utviklet en særegen nese for de tabloide historiene – de som gjør seg like godt i avisenes helgemagasin, som i bokformat.

Magasinet

Faren med å selge inn lanseringshistorier til avisene, er likevel at bøker tappes for alt innhold lenge før de kommer i bokhandelen. Det holdt med den ene saken; vi er mettet. Slik har en rekke bøker mistet sitt salgspotensial lenge før de nådde sine lesere. Historien er rett og slett ikke kompleks nok til å fylle en hel bok.

Jeg antok at dette var tilfelle for «Min flukt med Bach», som i høst fikk hele ti sider Dagbladet Magasinet, med lange passasjer fra boka. La oss håpe ikke alle tenker som meg. For jeg tok feil.

Formidlingsvilje

Læreren og frisøren Linn Elizabeth Vatne kommer hederlig fra dette prosjektet. En ting er at hun ble den som fulgte Bach de siste månedene av hans liv, det er ikke dermed sagt at hun hadde evnene til å gjengi de eksepsjonelle opplevelsene i bokform. Historien er dertil spekket med fallgruver; det ville være meningsløst og naivt å gjengi Bach som en storsjarmør, en menneskekjenner, et godt menneske. Han har tross alt bedratt og lurt en rekke mennesker, samt latt sine egne barn i stikken.

Vatne gjør da heller ingenting for å skjule dette. Bokas detaljrikdommen gjør i tillegg at man av og til kan merke Bachs ego mellom linje, selv om jeg er usikker på dette er intendert fra forfatteren.

Søtladent

Vi snakker ikke om ei bok med de store analysene. For eksempel blir det tydelig at Vatne ikke ser de globale klassemessige implikasjonene de to skriver seg inn i, når hun med sin bedragerisiktede kjæreste nyter middager i en luksusleilighet i Dubai den ene dagen, og skriver arbeidslister til hushjelpen den neste.

Søtladent språk

Teksten skjemmes også delvis av et litt for søtladent språk. Samtidig: Vatne har både observasjonsevne og formidlingsvilje til at dette blir ei leseverdig bok. Det styrker framstillingen at hun begynte å jobbe med bokprosjektet mens de var sammen, slik kan hun krydre boka med verdifulle og levende detaljer fra land, mennesker og miljøer. Hun har blant annet kritiske og interessante detaljer fra enkelte norske journalisters måte å jobbe på.

Sterke sluttkapitler

Den sterkeste delen av denne boka, er sluttkapitlene. Her minner teksten om et tema som mange romanforfattere har vært opptatt av: Menneskets mange identiteter, behovet for å unnslippe, samtidig med behovet for en forankring. Joseph Conrad har blant annet skildret dette mesterlig i Lord Jim, om en kaptein som gjør den fatale etiske feilvurderingen å berge seg selv før skipet synker med alle passasjerene: «Jeg hørte den hurtige knasende lyden av grusen under støvlene hans. Han løp – og hadde ingen sted å løpe hen». Samvittigheten og kvalene forfølger ham på flukt over landegrenser, livet ut.

Åpent øye

Uten sammenlikning for øvrig makter også Vatne å skrive fram denne fortettede stemningen av at nettet snører seg sammen om Ole Christian Bachs mange ansikter: «Et ansikt om dagen, et ansikt om natten. Et friskt ansikt og et sykt ansikt». Han sover med et øye åpent, forferdelig vâr. «Er det en mygg på soverommet, og jeg slår etter den, står han oppreist på gulvet og lurer på hva det er». «Jeg blir jaktet på Linn, jeg kjenner det på hele meg. »

Også Vatne innhentes av frykten mot slutten av boka, hun får ikke puste, hun må legge seg rett ned på gresset ved hytta, det er angst: «Hva er det vi er mest redde for nå? Saken? Torpedoer? Avstanden? Tide n? Fortvilelsen? Hjemkomsten?».

Denne boka viser med all tydelighet at et menneske ikke kan rømme fra seg selv.