Fortsatt gir andre verdenskrigs mørke historie gjenklang i vår kultur. Fortsatt sender vi tenåringene våre på dannelsesreiser med hvite busser til Auschwitz og Birkenau, busslast på busslast med ungdommer, hormoner, boblejakker, kjekspakker og undring. For å fylle dem med gru, forståelse og forhåpentligvis refleksjon og moralsk ballast for framtida.

Fortsatt er krigsberetninger fra mange tiår tilbake, Anne Franks dagbok og bildet av Donau ved ei novembermørk Amerikalinje-kai enheter vi måler oss opp mot, krever kjennskap til og eksamensbesvarelser om og forutsetter kollektiv avstandstagen fra mens vi hyller gutta på skauen og tungtvannssabotørene.

Generasjon på generasjon har vokst opp etter dette kultur- og identitetsdefinerende historiske skrekkabinettet av grusom menneskelig erfaring. Vi bruker denne sammenbruddshistorien fra vårt eget kontinent som en kontrast å bygge vår nåværende demokratiske velferds- og velstandsidentitet på bakgrunn av. Vi kan fordømme fortida og dermed leve videre, rakrygget i nåtida. Mener vi. Tror vi. Kontraster konstruerer oss. Slik har vi vokst opp med og blitt opplært til et budskap om rett og galt knyttet til et «før» og «nå»… Og med vissheten om fellesskapets svik, som er festet der en gang langt bak i fortida.