HOMAGE: Årets sesong har med en fin referanse til «Oslo 31. august». F.v. Nenne (Gine Cornelia Pedersen), Alex (Alexandra Gjerpen) og Elise (Siri Seljeseth). Foto: NRK / MONSTER SCRIPTED
HOMAGE: Årets sesong har med en fin referanse til «Oslo 31. august». F.v. Nenne (Gine Cornelia Pedersen), Alex (Alexandra Gjerpen) og Elise (Siri Seljeseth). Foto: NRK / MONSTER SCRIPTEDVis mer

Vi har plass til mange serier om rotløs Oslo-ungdom, hvis de er så fine som denne

Sesong to av «Unge lovende» byr også på en av tidenes kleineste sexscener.

«Unge lovende» har, noe ufortjent, havnet i skyggen av fenomenet «Skam». For hvor mange emosjonelle dramaserier om rotløs Oslo-ungdom har vi egentlig plass til?

Unge lovende, sesong to

5 1 6

TV-serie

Regi:

Erik Svensson, Bård Fjulsrud

Skuespillere:

Siri Seljeseth, Alexandra Gjerpen, Gine Cornelia Pedersen, m.fl.

Premieredato:

NRK nett-tv 20. januar, NRK1 24. januar

Se alle anmeldelser

Svaret er ganske mange - hvis de er så fine som denne.

«Unge lovende» kan virke litt mindre allmenn i problemstillingene enn «Skam». Miljøet er tydelig definert, helt ned til stukkaturen i Grünerløkka-leilighetene. Men selv om de er ti år eldre enn Hartvig Nissen-elevene, baler Elise (Siri Seljeseth), Alex (Alexandra Gjerpen) og Nenne (Gine Cornelia Pedersen) med ganske mange lignende utfordringer. Det handler om kjærlighet, identitet, usikkerhet og prestasjonspress, og hvor lett det er å gjøre livet mer vanskelig for seg selv enn strengt tatt nødvendig.

Nye problemer

Sesong to åpner harmonisk: Elise skal flytte sammen med Anders (Jakob Oftebro), Nenne er frisk og jobber som badevakt på Tøyenbadet, mens Alex snart er filmpremiereklar.

Men harmonien varer ikke lenge: Anders kommer inn på filmskole i London, og er ikke spesielt gira på langdistanseforhold. Sjefen til Nenne finner ut at hun har vært tvangsinnlagt, og er ikke spesielt komfortabel med det, («Jeg hadde faktisk en onkel som var psykisk syk. Og han gikk det veldig opp og ned med.»). Og Alex og kjæresten Kimmo (Ole Chr. Ertvaag) har litt ulike tanker om framtida. Kids og hus hjemme i Sandnes, eller skuespillerdrøm og premierefester?

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Unge lovende» har vært sammenlignet med Joachim Triers «Oslo 31. august» (en scene i årets sesong er en fin, direkte referanse dit), og med amerikanske «Girls», som foregår i et lignende miljø i New York. Jeg holder en knapp på Seljeseth & co, som i motsetning til «Girls» sjelden gir meg lyst til å skrike «ta deg sammen!» til tv-skjermen.

Generasjon usikker

Litt slapstickhumor blir det, men de aller beste scenene er morsomme og såre på en gang. Som sexscenen til Elise i første episode, en av de kleineste jeg har sett. Eller far/datter-oppgjøret i en av de senere.

Patetiske voksne menn dukker opp flere steder, som når Harald Eia, i rollen som seg selv, demonstrerer alle hersketeknikkene du ikke bør bruke i en radiodebatt om psykisk sykdom. Han blir så uspiselig at det vipper over i parodien.

Tankestoffet er litt mer subtilt framlagt enn i en mer patosfylt serie som «Skam». Men det er mye å snakke om her også. For eksempel - er det ikke noen likheter mellom faren til Elise og Alex, eller kanskje den personen Alex kunne endt opp som? Elise byr også på en bitteliten kommentar til virkelighetslitteraturdebatten. Usikkerhet er et stikkord. Styggen på ryggen får både hovedpersoner og bifigurer til å gjøre kjipe ting mot seg selv, og ikke minst mot andre.

Optimistisk

Det kan bli litt mye berg og dalbane-kjøring her, emosjonelt sett. Oppturene og nedturene følger kjapt etter hverandre i hver episode, og går det bra med én, går det selvsagt elendig med en annen.

De viktigste hendelsene kunne kanskje slått litt mer hvis de hadde fått mer tid til å bygge seg opp. Samtidig er det litt deilig å slippe den klassiske, manipulerende romkom-dramaturgien. Livet følger jo ikke sånne kurver, ikke på ordentlig.

Dette er en optimistisk serie, når alt kommer til alt. Den viser generasjon prestasjon – og alle andre – at du kan få nye sjanser, selv om du roter det til. Selv om du ikke kommer inn på Teaterhøgskolen eller får utgitt debutromanen din på Oktober forlag. Ja, selv om du oppfører deg som en drittsekk.

Men det er uten tvil det siste du vil angre mest på.