Vi har en god del rasisme i landet, men ingen rasister. Vi har en god del antisemittisme i landet, men ingen antisemitter. Som Holbergpris-vinner Paul Gilroy sier i et intervju med Vårt Land, er han uinteressert i hva folk har i hodene sine, så lenge det forblir der og ikke materialiserer seg i mobbing og sjikane.
Det er ikke så interessant å karakterisere mennesker. Det er bedre å fokusere på rasistiske og antisemittiske ytringer, framfor å diskutere om ytreren er rasist eller antisemitt. De debattene er egentlig avsporinger.
Det finnes åpenbart tilfeller der rasistiske handlinger ikke er bevisste, men et resultat av ubetenksomhet. For eksempel når Daniel blir foreslått som kasserer i det lokale idrettslaget med begrunnelsen at han bør bli valgt siden jøder er så flinke med penger. Forslaget ble sikkert framsatt i beste mening, men er likevel en gammel antisemittisk stereotypi.
Vi har i dag en lovhjemmel i straffeloven, §185, som kan brukes for å beskytte samfunnet mot hatefulle ytringer. Ikke alle hatefulle ytringer rammes av loven. Vi har med andre ord hatprat som er lovlig. Hva gjør vi med det? Er det slik at vi skal akseptere lovlig hatprat? Er det slik at alt som ikke er ulovlig, er greit? Jeg fikk akkurat oversendt en relevant vits fra min sønn i Sveits: Hva er definisjonen på en antisemitt? En som hater jøder mer enn absolutt nødvendig. 😉
For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn
Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.
Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.
Gå til innlogging medVi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.
Vi bryr oss om ditt personvern
Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.
Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger