Vi har en god del rasisme i landet, men ingen rasister. Vi har en god del antisemittisme i landet, men ingen antisemitter. Som Holbergpris-vinner Paul Gilroy sier i et intervju med Vårt Land, er han uinteressert i hva folk har i hodene sine, så lenge det forblir der og ikke materialiserer seg i mobbing og sjikane.

Det er ikke så interessant å karakterisere mennesker. Det er bedre å fokusere på rasistiske og antisemittiske ytringer, framfor å diskutere om ytreren er rasist eller antisemitt. De debattene er egentlig avsporinger.

Det finnes åpenbart tilfeller der rasistiske handlinger ikke er bevisste, men et resultat av ubetenksomhet. For eksempel når Daniel blir foreslått som kasserer i det lokale idrettslaget med begrunnelsen at han bør bli valgt siden jøder er så flinke med penger. Forslaget ble sikkert framsatt i beste mening, men er likevel en gammel antisemittisk stereotypi.

Vi har i dag en lovhjemmel i straffeloven, §185, som kan brukes for å beskytte samfunnet mot hatefulle ytringer. Ikke alle hatefulle ytringer rammes av loven. Vi har med andre ord hatprat som er lovlig. Hva gjør vi med det? Er det slik at vi skal akseptere lovlig hatprat? Er det slik at alt som ikke er ulovlig, er greit? Jeg fikk akkurat oversendt en relevant vits fra min sønn i Sveits: Hva er definisjonen på en antisemitt? En som hater jøder mer enn absolutt nødvendig. 😉