TAKKER NORSK PRESSE: Lege og feltarbeider Morten Rostrup i Leger Uten Grenser. Foto: Espen Rasmussen
TAKKER NORSK PRESSE: Lege og feltarbeider Morten Rostrup i Leger Uten Grenser. Foto: Espen RasmussenVis mer

Vi har reddet liv gjennom økt oppmerksomhet

Leger Uten Grenser takker norsk presse. 

Meninger

Vi har sett at vi kan få det til – media, politikere og folket. Vi har faktisk reddet liv gjennom økt oppmerksomhet. Nå må vi gjøre det samme for de glemte krisene.

Vi har i mange år lansert en liste over glemte kriser i Norge. Lista har bidratt til debatt med media om deres humanitære ansvar, til krav om bedre utenriksdekning, økt interesse fra norske myndigheter, engasjement fra andre organisasjoner og direkte hjelp til flere av krisene.

Vi ser nå en endring i norsk medias utenriksdekning. Internasjonal Reporter meldte om rekordmange nominasjoner til prisen for årets beste utenrikssak i 2015. Urix på NRK har utvidet sendetid og NRK har økt antall korrespondenter.

Med glede ser vi også at norske medier selv har tatt initiativ til å dekke andre humanitære kriser som ikke får nok oppmerksomhet. VG skrev om hvordan kreft rammer fattige i Afrika, Dagsavisen satte fokus på krisen i Vest-Sahara, NRK fortalte om de som flykter gjennom Saharaørkenen, og Urix hadde en hel sending om underernæring. NTB skrev sak om Venezuela, og Aftenposten har dekket borgerkrigen i Sør-Sudan. Dagbladet hadde til og med en sak om en av verdens mest glemte sykdommer, Chagas.

Vi antar at norske medier velger å skape oppmerksomhet rundt disse krisene fordi de tror det kan skape endring. Så i dag vil jeg takke norsk presse: Takk for at dere har vært med å vise at det er mulig, at vi kan få det til.

Arbeidet med glemte kriser startet med hypotesen om at taushet dreper. Når media sender en humanitær krise inn i stua til folk, så blir folket engasjert, de krever handling og politikere mobiliserer. Og motsatt, når en langvarig krise etter hvert oppfattes som en normaltilstand og dermed mister medias interesse, blir situasjonen virkelig kritisk. Det politiske engasjementet dabber av, og hjelpen forsvinner

Jeg har sett denne dynamikken i felt. Haiti var en glemt humanitær krise helt til jordskjelvet rammet i 2010. Da strømmet media til, og 12.000 hjelpeorganisasjoner kom på plass. Likeledes førte tsunamien i Indonesia til en massiv mobilisering av hjelp.

Men jeg har også jobbet i Tsjad med sentralafrikanske flyktninger som har levd i kronisk krise hele livet. Jeg har vært i DR Kongo der mennesker fødes, vokser opp og dør i en humanitær krise. Jeg har gitt tuberkulosepasienter medisiner med uakseptable bivirkninger, tatt imot dødfødte barn og sett hivpasienter dø i stillhet. Dette er situasjoner jeg vet vi kunne gjort mye mer med, hadde de bare fått mer oppmerksomhet.

Hvordan vet jeg det? La meg fortelle historien om ebola. I begynnelsen var ebola en ukjent sykdom som bare rammet afrikanere. Leger Uten Grenser har jobbet under ulike ebolautbrudd gjennom vår 40 år lange historie, men alle var begrenset i omfang. Ebola foregikk dypt inne i regnskogen og drepte folk vi aldri hadde hørt om.

Så kom ebola til Vest-Afrika. Epidemien kom ut av kontroll, en hovedstad ble rammet, og vi sto overfor en enorm utfordring. Leger Uten Grenser mobiliserte alt vi kunne av personell og medisinsk utstyr. Pasienter ble isolert, men vi hadde ingen behandling og ingen vaksine. Helsevesenet i Guinea, Liberia og Sierra Leone knakk sammen under bølgen av syke. Omlag halvparten av de syke døde.

Så kom Silje, en norsk lege som hadde blitt smittet med ebola. Så kom frykten.

I kampen mot ebola ble media svært viktig. Oppmerksomheten var enorm, til tider uhåndterlig, til tider med nærmest tilløp til panikk. Medias helikoptre surret over Ullevål sykehus da Silje ble innlagt. Jeg var med i legeteamet som behandlet Silje. Og det var underlig å jobbe med en glemt sykdom under slike forhold - med enorm medieoppmerksomhet og i mitt eget land. Kort tid etterpå var jeg på plass i Liberia, der jeg fikk se denne dødelige epidemien på nært hold.

Norske myndigheter sendte ut egne helsearbeidere, for første gang i historien. USA og Storbritannia gjorde det samme. Norge og Folkehelseinstituttet var med på å utvikle en historisk ebolavaksine på rekordtid. Vitenskapelige hindre ble raskt forsert. Plutselig hadde vi tilgang - til politikere, ressurser, forskere, investeringer og løsninger.

På grunn av krigen i Syria og flyktningsituasjonen i Europa har norske øyne i økende grad vært rettet mot den store verden utenfor oss. Den enorme oppmerksomheten rundt flyktningkrisen har også vist oss at mediaoppmerksomhet kan skape engasjement og respons, både fra folk flest, hjelpeorganisasjoner og politikere.

Men vi våger påstå at både ebolautbruddet og flyktningkrisen får mye oppmerksomhet fordi de kan få direkte konsekvenser for mennesker her i Norge. Hvordan skal da de glemte krisene skape samme engasjement og politisk handling? Er norske medier villige til å gi disse krisene oppmerksomhet selv om de umiddelbart ikke har konsekvenser for nordmenn flest?

Kampen mot ebola viser at det nytter. Vi vet vi kan klare det meste, bare pengene, menneskene og viljen er på plass. Millioner av mennesker trenger oss nå, og først av alt trenger de vår oppmerksomhet. For færre dør når flere vet.