<b>FLERE SIDER AV RUSEN:</b> Noen av oss opplever at bruk av rusmidler hjelper på det vi strever med, skriver artikkelforfatterne. Illustrasjonsfoto: Frank May / NTB scanpix
FLERE SIDER AV RUSEN: Noen av oss opplever at bruk av rusmidler hjelper på det vi strever med, skriver artikkelforfatterne. Illustrasjonsfoto: Frank May / NTB scanpixVis mer

Vi har til gode å møte en som startet med rusmidler fordi han eller hun var en idiot

Rusbruken starter kanskje som et forsøk på å håndtere noen utfordringer, men kan utvikle seg til å gjøre ting enda vanskeligere

Meninger

«Jeg klarer ikke å finne noen andre måter å håndtere uroen, det som er så vondt inni meg, enn å drikke», sa Lise (25) en gang i terapirommet.

Hun hadde vært full i jobb og skjult sitt alkoholproblem på arbeidsplassen, men nå fikk hun ikke lenger hverdagen til å henge sammen. Hun klarte ikke å fortelle om alkoholen til noen, for hun skjønte så lite av det selv. Og, hvordan kunne Lise, som var så oppegående, drive med noe så dumt?

Vi jobber som psykologer i TSB, tverrfaglig spesialisert rusbehandling, som er spesialisthelsetjenestens tilbud til mennesker som strever med misbruk av, eller avhengighet til, ulike rusmidler.

Vi møter ofte på en antagelse om at våre pasienter, i tillegg til sitt rusproblem, har psykiske vansker. «I tillegg til», som om rus og psykisk helse er fenomener man må forstå uavhengig av hverandre. Behandlingsapparatet skiller også her: Har du psykiske lidelser henvises du til psykisk helsevern. Har du rusproblemer henvises du til TSB.

Vår pasientgruppe er like variert som befolkningen for øvrig. Det eneste de har til felles, som med Lise, er at deres bruk av rusmidler har blitt problematisk på et eller annet vis.

Å bruke rusmidler er noe de fleste av oss gjør, som oftest alkohol. De aller fleste av oss har også noe med oss i bagasjen som er vanskelig. Vi opplever alle å være engstelige eller nedstemte, ha dårlig matlyst eller søvnvansker.

Psykiske symptomer varierer - på skalaer, fra bra til dårlig. Et sted på disse skalaene har vi satt en grense og sagt at hvis du for eksempel er trist, over lang tid, og i tillegg strever med for eksempel søvn, matlyst og konsentrasjon, da kan det være snakk om det vi på diagnosespråk kaller en depresjon.

Når det gjelder rus, er det noen av oss som opplever at bruk av rusmidler hjelper på det vi strever med. For eksempel på depresjonen. Kanskje hjelper rusen bedre enn andre forsøk på å lindre ubehaget. Noen opplever at rusen demper kaos, uro eller kjedsomhet. Noen får energi eller blir kreative. Noen opplever gjennom rusen å bli del av et fellesskap de har savnet.

Uansett, hvilken funksjon rusen synes å spille, har vi til gode å møte en pasient som startet med rusmidler fordi han eller hun var en idiot. Men, det som virket som en god eller kanskje som den eneste løsningen, kan se annerledes ut etter en stund.

I et intervju i psykologtidsskriftets juniutgave, sier Kari Lossius ved Bergensklinikkene: «Rus er en urettferdig lidelse, har du det dårlig i utgangspunktet, får du det enda verre med et rusmisbruk i tillegg».

Rusbruken starter kanskje som et forsøk på å håndtere noen utfordringer man har, men kan utvikle seg over tid til å gjøre ting enda vanskeligere.

Selv flere år etter at Lise har klart å gjøre noe med sitt forhold til alkohol, forteller hun hvor strevsomt det fremdeles kan være. Rustankene er ikke lenger like aktive, i hvert fall i perioder. Hun har funnet seg en kjæreste hun har det godt med. Samtidig er det en vei å gå. Hun blir ofte sint. Så sint at hun flere ganger har slengt døra i det hun har forlatt terapirommet. Mest av alt sliter Lise med å føle seg ”normal” og finne ut hvordan hun kan snakke med andre enn terapeuten om alkoholen og de vanskelige følelsene.

Det er kanskje ikke så rart Lise sliter med å fortelle hvordan hun har det. Forbausende mange er lite reflekterte over bakgrunnen for hvorfor folk utvikler et destruktivt forhold til rus.

Filosof Edmund Henden og kolleger spurte 2000 nordmenn om hva de mener avhengighet er, gjengitt på forskning.no. De fikk til svar at halvparten av oss tenker at rusproblemer handler om moral, noe man selv er ansvarlig for og selv må gjøre noe med.

Slike tanker kan Lise møte når hun skal søke jobb og må forklare hvorfor hun ett år av sitt liv tilsynelatende ikke gjorde noe som helst. Eller, når hun gruer seg til at alle på sommerfesten skal spørre hvorfor hun ikke drikker.

Rusproblematikk har lenge hatt lav status i befolkningen. Det samme er dessverre tilfellet både blant fagfolk og i utdanningen vår. Stadig møter vi fagfolk som forteller at de havnet i rusfeltet litt tilfeldig, for så å så finne ut at de likte det.

Vi lærte lite om avhengighet da vi studerte, og mange tenkte nok at rus var noe de ikke skulle jobbe med etterpå. Og stadig vekk må vi forklare at det vi jobber med i TSB ikke nødvendigvis er så annerledes enn det de jobber med i psykisk helsevern. Når vi samarbeider med andre instanser, ser vi også at rusproblematikk ofte forstås som noe helt eget; noe mystisk; noe stort og noe uhåndterlig. Noe mange er redde for å spørre om. Noe vi er redde for å måtte forsøke gjøre noe med. Noe som hører inn under TSB.

Som om ingen andre enn våre pasienter bruker rus som på en måte som kan være skadelig.

Et eksempel på en slik mangel på fokus på rus, finner vi i tilsynsrapporten fra Statens helsetilsyn i 2013 og 2014 som gjorde det kjent at 8 av 10 av landets barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikker (BUP) ikke spurte om rusmiddelproblemer hos de unge. Det er umiddelbart rart at vi i all vår kartlegging ikke spør om rusvaner. Rart, når vi i arbeid med barn og unge, vet at et risikofylt forbruk oftest begynner tidlig. Heldigvis kom dette på agendaen. Heldigvis har rus som fag nå kommet på timeplanen og studentene på Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo kan velge faget «Klinisk rusbehandling». Dette er viktig.

«Hvorfor snakker politikerne minst om det som rammer flest?», spør vernepleier Tommy Sjåfjell i Dagbladet. Han skriver at Folkehelseinstituttet anslår at mellom 10 og 20 prosent av den norske befolkning har et problematisk forhold til det rusmidlet vi bruker mest, alkohol. Det er mange av oss. Det er også mange av oss som ikke klarer å snakke om, be om hjelp med, eller finne ord som forklarer hvordan rusen fungerer. Når vi ser på rusproblematikk som en moralsk svakhet, noe man alene er ansvarlig for, og noe vi ikke tør ta i, blir stigmatisering og utenforskap naturlige konsekvenser.

Skam, ensomhet og skyld er ikke ukjente tema i terapirommet, både med de rusavhengige og deres pårørende. Når man skammer seg over noe blir konsekvensen ofte at man lukker seg. Men, for at trollene man strever med skal sprekke må de som kjent frem i lyset.

Vi synes vi er heldige som får lov til å jobbe med rusproblematikk. Som Lise i siste terapitime fortalte: «Jeg skjønner bedre nå hvorfor jeg drakk så mye. Alkoholen har ikke egentlig hjulpet meg, men på et tidspunkt da alt føltes umulig, fremstod den som den eneste løsningen. Jeg skulle ønske alle visste at rusproblematikk fungerer nettopp sånn.»

Eller som den kanadiske psykiateren Gabor Maté så fint beskriver det (vår oversettelse):

«Jo mer belastende våre tidlige år er, jo mer sannsynlig er det at vi senere utvikler avhengighet som en erstatning for omsorgen og tilknytningen vi ikke fikk. Mange tror avhengighet enten er et valg eller en nedarvet sykdom. Det er ingen av delene. En avhengighet tjener alltid en funksjon i menneskers liv: Den gir trøst, distraksjon fra smerte, en lindring av stress. Hvis du ser nærmere vil du alltid se at avhengigheten tjener en funksjon. Selvfølgelig, den er ikke så effektiv, men den har like fullt en funksjon som er gyldig.»

Lik Dagbladet Meninger på Facebook