Foto: Karin Drejer Andersson/Hotel Pro Forma
Foto: Karin Drejer Andersson/Hotel Pro FormaVis mer

«Vi hører at det durer, men skjønner ikke hvorfor»

The Knife går opera. Det kan skremme vannet av selv de mest ihuga fans.

||| ALBUM: Det er svært lite Tommy og Annika over Karin og Olof Dreijer.

Som The Knife har de kvesset elektrobeatkniven og revolusjonert dansemusikken, og under navnet Fever Ray hekset Karin i fjor fram et skrekkvakkert hespetreunivers.

«Tomorrow, In A Year»

The Knife (in collaboration with Mt. Sims and Planningtorock)

3 1 6
Plateselskap:

Rabid/Tuba

Se alle anmeldelser

Tar en BjörkMen det har heller aldri vært noen tvil om at de også har hatt et ønske om å ta den enda litt lenger. Teste ut kunstgrensene. Dra en Björk à la «Music from drawing restraint 9».

«Vi hører at det durer, men skjønner ikke hvorfor»

«Tomorrow, In A Year» er en avantgardeopera om Charles Darwin, bestilt av den danske performancetruppen Hotel Pro Forma.

Den består av både studioopptak og field recordings, hverdagslydopptak tatt opp utenfor studio, og høres ikke ut som noe The Knife har gitt ut tidligere.

Foto: Claudi Thyrrestrup/Hotel Pro Forma
Foto: Claudi Thyrrestrup/Hotel Pro Forma Vis mer

HypnotiserendeDet vil si, med unntak av den guddommelig vakre «Colouring of pigeons», der samarbeidet mellom Karin, Olof og operasangerinnen Kristina Wahlin skaper et hypnotiserende og rytmisk lydunivers.

Foto: Claudi Thyrrestrup/Hotel Pro Forma
Foto: Claudi Thyrrestrup/Hotel Pro Forma Vis mer

Det er som om låten har en fot i The Knife-albumet «Silent Shout» - den andre i Dantes «Inferno».

Foto: Runa Johannessen/Hotel Pro Forma
Foto: Runa Johannessen/Hotel Pro Forma Vis mer

Hvis resten av skiva hadde vært som «Colouring of pigeons», hadde det uten tvil vært et av årets mest oppsiktsvekkende album.

Foto: Claudi Thyrrestrup/Hotel Pro Forma
Foto: Claudi Thyrrestrup/Hotel Pro Forma Vis mer

MonotontIsteden får vi dramatiske operapartier, monoton skurring og gresshoppeduring. Svært fascinerende - og fryktelig forvirrende.

Lytteropplevelsen lider under det faktum at musikken er skapt for en forestilling, og at denne konteksten forsvinner i overgangen til plate. Vi hører at det durer, men skjønner ikke hvorfor.

Og selv om kan argumentere med at det slett ikke er meningen at man skal skjønne alt, at mysteriet har en verdi i seg selv, blir det lett så altfor, altfor fristende å bare slå av før de første fem minuttene med knitring og vindmøller er omme.