JOBBER HARDT FOR FRIHET: I den pågående kampen om det politiske eierskapet til frihetsbegrepet, trekker Kristin Clemet i dag linjer til høyrebølgen på 1980-tallet. «Vi jobber hardt for et friere samfunn! Høyres landsmøte 86» står det bak talerstolen til Kåre Willoch. Foto: Bjørn Sigurdsøn / NTB Scanpix Foto: Bjørn Sigurdsøn NTB / Scanpix
JOBBER HARDT FOR FRIHET: I den pågående kampen om det politiske eierskapet til frihetsbegrepet, trekker Kristin Clemet i dag linjer til høyrebølgen på 1980-tallet. «Vi jobber hardt for et friere samfunn! Høyres landsmøte 86» står det bak talerstolen til Kåre Willoch. Foto: Bjørn Sigurdsøn / NTB Scanpix Foto: Bjørn Sigurdsøn NTB / ScanpixVis mer

«Vi jobber hardt for et friere samfunn!»

Kristin Clemet om høyresidas krav på valgfrihetsbegrepet.

Debattinnlegg

POLITISKE IDEER: Poenget med valgfrihet er i grunnen det samme som med frihet: Muligheten til selv å bestemme hvordan vi vil leve våre liv. Men valgfrihet forutsetter også at vi har muligheten til å velge mellom flere ulike alternativer.

Frihet er en grunnleggende verdi i et liberalt demokrati, men det er ikke den eneste verdien. Den må konkurrere med andre verdier som også er viktige, som f.eks. likhet og likeverd.

Derfor holder det ikke bare å si at man er «for frihet» eller «for likhet». Djevelen ligger i detaljene.

Man kan ikke være for full frihet uten å akseptere stor grad av ulikhet — og man kan ikke være for full likhet uten å kaste vrak på friheten. Derfor må ulike hensyn hele tiden veies og balanseres mot hverandre. Politisk vil nok høyresiden ofte stå nærmest friheten — mens venstresiden er mest opptatt av likhet.

Valgfrihet er også, på ulike måter, en rettighet. Skal menneskerettighetene kunne realiseres, må alle ha rett til selv å avgjøre hva som gir livet mening, og til å omsette dette i praksis uten å hindres av overstyring og inngrep fra statens side. Men friheten er ikke grenseløs: Det kan bare skje så lenge det ikke går ut over andre menneskers grunnleggende rett til det samme.

Valgfrihet er også en forutsetning for demokrati. Vi må for eksempel ha frihet til å velge en annen avis, TV-kanal, film eller konsert for at vi i vårt moderne samfunn skal kunne si at vi lever i et liberalt demokrati. Muligheten til å velge mellom flere politiske partier er også avgjørende for demokrati.

Og heldigvis har vi også frihet til å velge ektefelle, venner og bosted, og til selv å bestemme hvordan vi vil kle oss, hva vi vil spise og hvilke interesser vi vil ha.

Alle kan likevel ikke velge fritt på øverste hylle. Noen er for eksempel rikere enn andre. Hvor store materielle forskjeller vi aksepterer, uten at det skaper sosial uro og disharmoni, har med en annen viktig verdi å gjøre, nemlig rettferdighet. Ulikhet som oppfattes som rettferdig, er som regel en sunn form for ulikhet, mens ulikhet som betraktes som urettferdig av mange, er mer problematisk.

I vårt samfunn vil de fleste mene at det er rettferdig at vi har mulighetslikhet, dvs. like muligheter til å nyttiggjøre oss valgfriheten. Hva som må være likt, er vanskeligere å avgjøre, men skolegang for alle er et godt eksempel: Hvis alle går på skolen, kan alle få den samme muligheten til å utnytte sine evner og oppdage sitt talent og på den måten få muligheten til selv å velge hvordan de vil leve sine liv.

Men selv om alle får den samme muligheten, vil ikke alle oppnå samme resultat. Talentene er ulikt fordelt, interessene er forskjellige, noen har flaks, og noen anstrenger seg mer enn andre. Det fører til diskusjon: Hvor langt bør vi gå i å kreve like resultater før det går ut over friheten og rettferdighetssansen? Få vil for eksempel mene at det er rettferdig at alle får samme lønn, uansett innsats, ansvar, erfaring og kompetanse.

Historisk har det vært kjempet fram svært viktige valgfrihetsreformer. Men det er misvisende å vektlegge arbeiderbevegelsens bidrag så ensidig som noen gjør. Venstre var avgjørende for stemmerettsreformene. Alle partier stemte for kvinners stemmerett. Det regulerte arbeidslivet hadde sin opprinnelse i Sverdrup-regjeringens arbeiderkommisjoner. Hovedavtalen for arbeidslivet var — ja, nettopp — en avtale mellom arbeidsgivere og arbeidstakere. Høyre og de borgerlige partiene var tidvis sterkere pådrivere for universelle velferdsordninger enn Arbeiderpartiet var. Kvalitet i skolen, slik at alle barn kan tilegne seg grunnleggende ferdigheter, har også vært en borgerlig merkesak. Det har vært progressive og bremsende krefter i alle leirer.

Valgfrihet, slik vi forstår det i dag, ble særlig aktuelt på 1980-tallet — etter tiår med en stadig mer omseggripende reguleringsstat. Willoch-regjeringen lanserte flere valgfrihetsreformer, og det endret Norge for alltid. Ingen har ønsket å vende tilbake til en situasjon med statlig radio- og TV-monopol, stengte butikker etter klokka fem, forbud mot salg av brød på søndag, eller et system der man i praksis måtte betale svart «under bordet» for å få kjøpt en bolig.

En stadig mer velutdannet og opplyst befolkning er bedre i stand til å velge selv. De trenger ikke politikere som velger for dem. Derfor bør tiden nå være inne til å ta et nytt skritt og gi mennesker valgfrihet også på andre, viktige områder. Skal vi ha frihet til å bestemme hvordan vi vil leve våre liv, må vi også ha muligheten til å velge for eksempel hjemmehjelp, personlig assistent, sykehjem og skole. Hvorvidt tilbudet er offentlig eller privat eid eller drevet, spiller ingen rolle, så lenge alle tilbud er skattefinansiert og dermed betalt av staten.

Frihet til å velge en annen skole er ikke et pålegg om å velge en annen skole — det er en mulighet. Erfaringen er at de aller fleste velger den nærmeste skolen, selv om de kan velge fritt. Men fordi selve prosessen og valgfriheten er viktig, blir mange mer fornøyd med nærskolen når den er valgt. Frihet forutsetter ansvar, og den som tar ansvar for å velge, må også mer aktivt gjøre seg opp en mening. Derfor kan valgfriheten i seg selv være et gode. Den gir oss en mulighet til å gjøre dårlige valg, men den gir oss også en mulighet til å gjøre gode og moralsk riktige valg.

Enkelte mener at valgfrihet bare kommer de rike og ressursrike til gode, mens de som ikke er like heldige, får det verre. Skrekkbildet er at de rike «stikker av» med det beste tilbudet og overlater de fattige til det som er dårligst. Men dette er å snu saken på hodet.

De rike og ressursrike har stort sett alltid hatt valgfrihet. Hvis ikke alle kan velge de gode skolene, kan de rike velge å flytte til de gode skolene. Hvis ikke alle kan velge hjemmehjelp, kan de rike uansett ansette sin egen hjemmehjelp. Fritt valg sikrer også de med minst ressurser, en mulighet til å velge.

Dessuten overser kritikerne et viktig poeng: Når staten betaler er det borgerne som betaler. Derfor har også borgerne, ved staten, rett til å «designe» systemet, slik at det kommer alle til gode. For å ta et eksempel: En privat skole som er privat finansiert, kan ta inn de elevene den vil. En privat skole som er offentlig finansiert, må være en skole for alle. Derfor er det ingen vesentlige sosioøkonomiske forskjeller mellom elever i den offentlige skolen og elever i frittstående skoler.

Både den politiske høyresiden og venstresiden er for valgfrihet. Men synet på valgfrihet er forskjellig. Mens høyresiden vil la flere valgmuligheter stå åpne, vil venstresiden gjerne redusere mulighetsrommet for å påse at vi velger «riktig». Venstresiden vil også være mer opptatt av resultatlikhet, mens høyresiden i sterkere grad vektlegger verdien av likebehandling. Forskjellene er ikke store, men de kan være viktige: Resultatlikhet forutsetter ofte at mennesker behandles forskjellig, mens likebehandling kan gi ulike resultater. Det er forskjell på likhet og likeverd.

Høyre- og venstresiden kan også ha ulikt syn på hvem som skal ha begrunnelsesbyrden. Mens det liberale demokratiet tar utgangspunkt i at frihetsbegrensninger må begrunnes, er ofte norske debatter omvendt: Det er de som vil ha mer frihet, som må «bevise» at det ikke er skadelig. Men frihet bør ikke være noe vi får — det bør være noe vi har.

Noe av det fine med valgfriheten, er at den er avhengig av ansvar. Frihetens forutsetning er troen på at mennesket er autonomt, at vi har en evne til å ta ansvar, og at det å bestemme over seg selv gir livet mening. Frihet forutsetter simpelthen personlig ansvar, en evne til å forvalte friheten, reflektere over mulighetene vi har, foreta valg — og leve med konsekvensene av de valgene vi gjør.

Det greier stort sett politikerne, så det bør de også tiltro alle andre.

Kristin Clemet er daglig leder i tankesmia Civita.