MÅTTE FLYKTE: Mer nødhjelp er nødvendig i Kamerun, men det er bare en midlertidig løsning. Forhandlinger for en politisk løsning er det eneste som kan stanse volden og lidelsene, skriver Jan Egeland som her er på besøk hos Mary som med sin familie måtte legge på sprang og flykte ut i bushen, sørvest i Kamerun. Foto: Flyktninghjelpen
MÅTTE FLYKTE: Mer nødhjelp er nødvendig i Kamerun, men det er bare en midlertidig løsning. Forhandlinger for en politisk løsning er det eneste som kan stanse volden og lidelsene, skriver Jan Egeland som her er på besøk hos Mary som med sin familie måtte legge på sprang og flykte ut i bushen, sørvest i Kamerun. Foto: FlyktninghjelpenVis mer

Debatt: Kamerun

Vi kan avverge den neste borgerkrigen

Kamerun topper Flyktninghjelpens liste over verdens mest neglisjerte fluktkriser. Må det afrikanske landet rammes av en full borgerkrig før verden reagerer?

Meninger

Mary gir meg to fotografier. I det første står familien hennes stolte utenfor deres beskjedne hjem i en landsby sørvest i Kamerun. I det andre er det bare et nedbrent landområde som gjenstår. Hjemmet deres et jevnet med jorda.

Mary og de 14 familiemedlemmene som bodde i huset, la på flukt ut i bushen i desember. Da jeg møtte dem i april, ventet de fremdeles på hjelp til å kunne gjenoppbygge hjemmet og livene sine.

Konflikten sørvest i Kamerun har drevet mer enn en halv millioner mennesker på flukt. Hundrevis av landsbyer er brent til grunne. Sykehus har blitt angrepet. Helsearbeidere frykter at de vil bli bortført eller drept. Over 780.000 barn har falt ut av skolen og lærerne deres står i fare for å bli angrepet dersom de forsøker å gjenoppta undervisningen.

Når brutale kamper fordriver hundretusenvis av sivile, så ringer som regel alarmbjellene internasjonalt. Men Kameruns raskt voksende krise har ikke resultert i noen solide forhandlingsforsøk, store hjelpeprogrammer, medieinteresse eller press på partene i konflikten til å stanse angrepene på sivilbefolkningen.

Krisen er møtt med øredøvende stillhet.

Det er derfor Kamerun i år topper Flyktninghjelpens liste over neglisjerte fluktkriser som er basert på tre indikatorer; mangel på medieoppmerksomhet, mangel på støtte til hjelpearbeidet og mangel på politisk vilje.

Krisen i Kamerun har røtter i landets vanskelige kolonihistorie. Etter Første verdenskrig ble den tidligere tyske kolonien delt opp i et britisk og et fransk mandat.

Etter at den franske delen ble uavhengig i 1960, ble de engelskspråklige delene tvunget til å slå seg sammen med enten Nigeria eller det fransktalende Kamerun. Det som da var kjent som britiske Sør-Kamerun endte opp med det siste, og det nye Kamerun fikk både engelsk og fransk som offisielle språk. Likevel har mennesker i de engelskspråklige delene av landet følt seg stadig mer marginalisert.

I 2016 samlet folk seg i gatene til fredelige demonstrasjoner. Protestene ble slått hardt tilbake av sikkerhetsstyrkene og dette ledet til opprettelsen av væpnede opprørsgrupper.

Et år seinere erklærte flere av disse gruppene en symbolsk uavhengighet fra Kamerun, og dette ble fulgt av kamper mellom Kameruns militære og de væpnede opposisjonsgruppene. Begge sider har begått forferdelig menneskerettighetsbrudd. Situasjonen er i ferd med å spinne helt ut av kontroll, sa FNs sjef for menneskerettigheter, Michelle Bachelet, etter et besøk i landet i mai.

Uavhengig informasjon om hva som faktisk skjer på bakken, er en mangelvare. Sosiale medier oversvømmes av bilder av det som likner massakre. Men uavhengige journalister glimrer med sitt fravær, delvis på grunn av de mange hindringene, delvis på grunn av nyhetsmedienes prioriteringer. Krisen skaper i liten grad internasjonale overskrifter.

Mangel på offentlig oppmerksomhet om krisen, følges tett av mangel på økonomisk støtte til hjelpearbeidet. Appellen om støtte til hjelpearbeidet i Kamerun, er en av FNs dårligst finansierte. Konsekvensene er i øyenfallende.

Da jeg besøkte Kamerun var det bare et fåtall dårlig finansierte internasjonale organisasjoner til stede på bakken. Og altfor få rekker ut med hjelp utenfor de store byene. Mange familier mottar ingen hjelp, på tross av at det er mulig å forhandle fram trygg tilgang for hjelpearbeidere med partene i konflikten. Befolkningen rasjonerer og deler den lille hjelpen de får, og reiser ofte lange strekninger for selv å støtte mennesker som fremdeles gjemmer seg i bushen.

Kvinnene jeg snakket med i Buea, sørvest i Kamerun, sier at de føler seg sviktet av det internasjonale samfunnet. De spurte meg: «Hvor er den internasjonale solidariteten? Hvor er Europa?»

Europa sleper bena etter seg. Kameruns kolonihistorie skulle vært et argument for å bidra positivt i dagens Kamerun, ikke for handlingslammelse. Kamerun blir også av mange land sett på som en viktig alliert i kampen mot Boko Haram, som kjemper nord i landet. Men heller ikke dette er en unnskyldning for dagens passivitet vis-à-vis krisen i det engelskspråklige sørvest. De landene som har en reell påvirkningskraft må øyeblikkelig kreve at partene stanser angrepene på sivilbefolkningen og tillater at skoler gjenåpnes.

Da jeg talte til FNs sikkerhetsråd i mai, var min beskjed klar; mer nødhjelp er nødvendig, men det er bare en midlertidig løsning. Forhandlinger som kan lede fram til en politisk løsning er det eneste som kan stanse volden og lidelsene.

Regionale og internasjonale organisasjoner slik som Den afrikanske union (AU), Den europeiske union (EU) og FNs sikkerhetsråd kan og bør spille en viktigere rolle. Det er fremdeles mulig å unngå en full borgerkrig i Kamerun.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.