For de fleste nordmenn som fulgte sendingene var VM-matchen mellom Magnus Carlsen og Fabiano Caruana stort sett intenst spennende. Også sjakk-kjennere flest vil mene det var en flott duell hvor kvaliteten på spillet var svært høy.
er sosiolog, og førsteamanuensis i idrettssosiologi ved NTNU. Hans forskningsområder er kommersialisering av idrett, idretts- og kulturpublikum, fotballsupportere og fotball generelt.
Siste publiserte innlegg
Men for sjakk som publikumsidrett er ikke dette nødvendigvis nok. Det mest slående ved matchen var at av tolv partier med «normalt» betenkningstid, endte alle med remis.
Ser vi på de to siste VM-matchene samlet, det vil si legger til matchen mellom Carlsen og Karjakin i 2016, har totalt to av 24 partier gitt en vinner. For sjakk som kommersiell medieidrett er det nærliggende å mene at det er ønskelig å finne formater som oftere gir en avgjørelse.
Det er nødvendig å peke på at et parti i en VM-match i dag i gjennomsnitt er mer preget av kampvilje enn tilfellet var fram til 1990-årene. I de legendariske VM-matchene mellom Kasparov og Karpov (som spilte fem VM-matcher mellom 1984 og 1990 med totalt 144 partier) hendte det rett som det var at spillerne etter en serie forutsigbare teoritrekk fant ut at det ikke var noe å spille videre på, og at det ikke passet dem å bruke energi akkurat denne dagen.
Som publikumssport kan ikke sjakk leve med dette, og i årets match var det derfor ikke anledning til å tilby remis før etter 30 trekk.
Men til tross for det var det altså nesten bare store tabber som kunne føre til at en av spillerne vant. Caruana og hans team kombinerte ekstremt grundige computerstudier med hans enorme regneferdigheter, og hadde stort sett svært god kontroll så lenge de spilte med normal betenkningstid.
Flere ganger så man en eller begge spille de første 15-20 trekkene nærmest i lynsjakk-tempo, før de brukte sine to tilmålte timer fram til trekk 40 på å gardere seg mot tabber, noe de stort sett lyktes med.
Det kan virke som sjakk med normal betenkningstid er i ferd med å fremelske egenskaper som computerforberedelser og ekstreme regneferdigheter på bekostning av andre egenskaper som også har vært sentrale hos mange store mestere, blant annet intuisjon.
Anand, Carlsens første VM-motstander, var vel blant de første som til fulle utnyttet potensialet i informasjonsteknologien, noe også dagens unge spillere høster fruktene av.
Det er selvsagt ikke noe galt i det, men fra et publikumsperspektiv vil det gradvis oppstå behov for mer drama, flere avgjørelser og trekk som ikke er forberedt på forhånd. Det er derfor grunn til å tro at formatet man i dag spiller VM-matcher etter, kan komme til å forandre seg, enten gradvis og moderat eller på mer drastiske måter. Jeg skal peke på tre slike muligheter:
1. Man går bort fra prinsippet om at VM skal avgjøres som en maratonmatch mellom to spillere. I stedet spilles VM som en turnering, hvor spilleren med flest poeng vinner, altså slik kandidatturneringen spilles i dag (VM i 1948 ble for øvrig spilt på denne måten, fordi regjerende verdensmester Aljechin var død).
Det naturlige er at en gruppe på omtrent ti spillere møter hverandre to ganger. På denne måten hjelper det ikke å spille remis hele tiden, og man kan ikke bruke computere til å forberede seg til en lang rekke møter med én enkelt spiller.
2. Man spiller hurtigsjakkpartier først, slik at en av spillerne forhåpentligvis kan få en ledelse før de ordinære partiene. Etter hvert vil da i hvert fall den ene spilleren bli nødt til å ta større risiko. Hvis Carlsen og Caruana hadde spilt fire hurtigsjakkpartier før de gjøv løs på de tolv ordinære partiene (og med samme resultat), ville i hvert fall Caruana blitt nødt til å legge opp en annen strategi.
3. Det mest radikale er å erstatte dagens spilleregler med Fischer Random, altså at utgangsposisjonen til alle offiserene trekkes tilfeldig. Jeg så på dette da Carlsen spilte mot Nakamura for en tid tilbake og fant det dypt fascinerende. Spillerne er øyeblikkelig ute av alle forberedelser og må løse situasjoner over brettet.
Det er nok langt fram til man vil kåre en ordinær verdensmester på denne måten, men jeg spår denne metoden sterkt økende popularitet. Og selv om posisjonene blir helt annerledes, føles det fortsatt som sjakk.
Det er ikke nødvendigvis riktig å gå inn for noen av disse løsningene. VM i sjakk har en historie på over 130 år, i hovedsak med matcher mellom en sittende verdensmester og en utfordrer.
Man skal være forsiktig med å røre ved slikt. Men med økende medieeksponering kommer også økt behov for at flere partier får en avgjørelse. Nå går det i motsatt retning, og det vil det internasjonale sjakkforbundet neppe sitte stille og se på.
