For de fleste nordmenn som fulgte sendingene var VM-matchen mellom Magnus Carlsen og Fabiano Caruana stort sett intenst spennende. Også sjakk-kjennere flest vil mene det var en flott duell hvor kvaliteten på spillet var svært høy.

Men for sjakk som publikumsidrett er ikke dette nødvendigvis nok. Det mest slående ved matchen var at av tolv partier med «normalt» betenkningstid, endte alle med remis.

Ser vi på de to siste VM-matchene samlet, det vil si legger til matchen mellom Carlsen og Karjakin i 2016, har totalt to av 24 partier gitt en vinner. For sjakk som kommersiell medieidrett er det nærliggende å mene at det er ønskelig å finne formater som oftere gir en avgjørelse.

Det er nødvendig å peke på at et parti i en VM-match i dag i gjennomsnitt er mer preget av kampvilje enn tilfellet var fram til 1990-årene. I de legendariske VM-matchene mellom Kasparov og Karpov (som spilte fem VM-matcher mellom 1984 og 1990 med totalt 144 partier) hendte det rett som det var at spillerne etter en serie forutsigbare teoritrekk fant ut at det ikke var noe å spille videre på, og at det ikke passet dem å bruke energi akkurat denne dagen.