«Vi kan faktisk værra serriøse»

Arve Opsahl, 80 år i morgen, forlot ikke scenen før han måtte hinke inn. Her slår han et slag for humorister av den gamle typen.

- Dem kaller seg standupkomikere som om det var no' nytt. Jeg har vært standupkomiker i 60 år. Forskjellen er at vi hadde skikkelige forfattere som skreiv tekstene våre, sier Arve Opsahl.

I morgen fyller han 80 år.

- Err'e humør når Harald Eia drar ned buksa og viser rævva på TV? Når'em ondsinna parodierer folk? Dem gjorde narr av meg også, etter at jeg hadde amputert beinet. Nei, revvy er ikke hva det var.

Arve Opsahl, skattet av et helt folk, enten han spilte Egon i Olsenbanden, Bottolph eller sto på revyscenene og Oslo Nye. Han har spilt i 50 norske filmer og kjørt tusenvis av mil for å underholde i nesten hver krok av Norge. Arve Opsahl er den siste store fra norsk revys gullalder.

Han ga seg da de måtte ta det ene beinet. Ville ikke hinke inn på scenen. Nå kunne han gjort det. Han har lært seg å gå skikkelig med protesen.

- Bare vilje, sier Opsahl. - Men så har jeg gått mye på trynet også. Hummør og jernvilje er det eneste som teller. Og bare huet er i orden, får det værra som det vil med beina.

Hans fornemme adresse i villastrøket på Oslo vest har ikke påvirket barndommens Oschlo-språk. Han fikk det i fødselsgave på Hammersborg i Oslo, der han bodde i den store, gamle arbeiderboligen med likhus i gården og langdass. I dag troner OBOS på tomta.

Faren, som var smed, var også født der. Besteforeldrene til Arve var vaktmestere i gården.

- Far veide 148 kilo og hadde sååå tjukke overarmer, viser Arve Opsahl, mor var tilsvarende lita og sped. Men viljesterk. En dag far hadde gitt broren min og meg juling, sa hun strengt: «Heretter overtar jeg oppdragelsen. Jeg vil ikke ha unga drept.»

- For grov?

- Far var en flott fyr, så snill at du kunne mjælke'n. Men fordi han var så diger, skremte mødrene unga sine me'n: Går'u ikke og legger deg nå, kommer'n Opsahl og tar deg.

- Det er fra han jeg har arva stemmen min. «Ikke snakk så høyt, Arve, du høres så sinna ut,» sier kona mi. Men stemmen er sånn. Husker Ulf Wengård sa at de blei så glade på gamlehjemmet når han Arve Opsahl kom. For da trudde de gamle at de hadde fått igjen hørsla. Nå har oldebarna våre arva stemmen.

- Faren min hadde smie på Majorstua. Har'n på maleri på veggen. Da de reiv den for å bygge Kino-Palæet, blei'n så sinna at han blei kommunist. De hadde tjent bra på Majorstua, hvor alle hestedrosja sto parkert. Nå blei'n arbeidsløs og ulykkelig. Det var'n også da han fikk beskjed om å fløtte - de skulle rive gården vår. Han fikk slag og blei lam, jeg trur det var av sorg. Han slapp å fløtte. Daua før det.

- Faren min var like fæl i kjeften som meg, banna mye. Husker da mor ba'n snakke med vårs. Hu hadde oppdaga at vi hadde begynt å fly med jentene. En fredagskveld kom han hjem, litt gira etter akkevitt og fleskepølse. Han satte seg i godstolen og ropte på vårs. «Hør her, gutter: Fitta drar mer enn ti toppseil. Når pikken står, mister du halve vettet. Før dere kan betale for lausungene deres sjæl, er det noe som heter gummi. Det får dere kjøpt i Hygiene i Dronningens gate. Det var det jeg hadde å si. Ut.»

- Er'n for grov? spør Opsahl med troskyldige blå øyne.

Han er rått tilhogd, Arve Opsahl. Nesa har han arva etter faren, han hadde også ei plomme i trynet, sier han.

Kraftig og bredbeint sitter Arve i stolen på terrassen på Bestum. Brun og sunn. Inne i stua finnes det ikke lenger veggplass. Æresbevisninger i fleng. Teaterminner med de fremste kjentfolk fra Danny Kaye og Gösta Bernhard til Olsenbanden og Aud Schønemann, selvfølgelig. Men Arve har ikke bare minner fra komedie og revy. Han fikk slippe til i Sverre Udnæs' «Kollisjon» i Toralv Maurstads sjefstid på Oslo Nye. Opsahl skildret angst og alkoholisme gjennom uteliggeren Daniel i et imponerende og nydelig spill.

- Serriøs også

- Jeg er takknemlig for at jeg fikk spille den rollen. Rart med vårs komikere, vi kan faktisk værra serriøse. Og det er lettere å få folk til å grine enn å le.

- Oslo før og nå?

- Oschlo i gamle dager var mye koschli're enn nå. Husker søndagene. Da tok far oss med ned til «Automaten» i Pløens gate, hvor han skulle drikke øl. Der putta de penger på automaten og henta øl sjæl. Imens lekte vi unga på gata. Somrene tilbrakte vi på hytta på Nakholmen. Kona mi, Mary, bodde på Lindøya.

- Jeg vanka mye på Youngstorget. Når de stengte klokka tre, fikk jeg overta blomstene som var igjen. De solgte jeg. Seinere ble jeg sjokoladegutt på Nationaltheatret, før jeg avanserte til Chat Noir, som var det aller fineste. Fikk mye tips. «Ikke rart,» sa de andre gutta, «du tigger med øya.» Så kom jeg med i Friundervisningens teaterring.

- Da de hørte at jeg hadde jobba på Chat Noir, blei jeg stjerne med en gang. Det var slik jeg blei skuespiller. Men det va'kke så attraktivt å værra skuespiller da. Noen tanter var redd for familienavnet, jeg kalte meg komikeren Teobald.

Glad i tall

- Men egentlig hadde jeg tenkt å bli revisor. Har bestandig sagt at jeg driter i alt, bare jeg får penga mine. Jeg er svært økonomisk. Tok ikke ferie på 25 år. Vi hadde ettårskontrakt på revyteatrene. Visste aldri om vi hadde jobb til høsten. Starta ikke med annen farsarv enn nesa og lampa som henger over spisebordet. I dag har jeg hus og bil og hytte. Det har jeg slitt for. Båten også, som jeg dessverre måtte gi opp, «Caroline IV», oppkalt etter bestemora til kona mi. Nå er et barnebarn oppkalt etter båten. Kan'ke lenger værra i noen båt, med detta beinet. Jeg savner egentlig ikke sjøen, men våren og båtpussen. Hadde ikke tid til det, men dro ned i pausene mens vi holdt på med Olsenbanden-filmene.

Han er bøs bajas utenpå, Arve Opsahl, inni seg er han bløt. Blir noen sjuke, er Opsahl der.

Han blir ikke sinna når noen ringer og spør om hva slags medisin han fikk mot smertene i beinet. Husker han det ikke, drar han opp på sykehuset og spør legene, før han ringer tilbake.

- Jo, jeg er vel sossial. Ingen har gått mer ut og inn av Botsfengselet enn meg. Arnardo og jeg brukte julekveldene på å underholde, der og i Husbåten på elva, på Christian Krohg.

- Det ble ingen teaterskoler og studier på deg?

- Ha'kke syngi med noen, heller. Lærte av å se på folk. Jeg tenker iblant at om jeg hadde brukt all den tida jeg har pugga roller til å studdere noe serriøst, da hadde jeg vært sprenglærd!