ADMIRAL HOKSRUD: Stortingsrepresentant Bård Hoksrud (Frp) vil ha flere vannskutere og mener Dagbladets kommentator skaper vannskuterhat. Her fra en markering i regi av Norges Vannscooterforbund i Oslofjorden.
Foto: Vegard M. Aas / NTB scanpix
ADMIRAL HOKSRUD: Stortingsrepresentant Bård Hoksrud (Frp) vil ha flere vannskutere og mener Dagbladets kommentator skaper vannskuterhat. Her fra en markering i regi av Norges Vannscooterforbund i Oslofjorden. Foto: Vegard M. Aas / NTB scanpixVis mer

Forbud mot vannskutere

Vi kan ikke forby alt vi ikke liker, sier du? Joda, det gjør vi hele tiden

Regjeringens frislepp av vannskutere møter motstand i hyttekommunene.

Kommentar

Nylig innførte den spanske hovedstaden Madrid forbud mot å skreve på busser, trikk og tog. Menn som breier seg til fortrengsel for medpassasjerer, ikke minst kvinner, må heretter klappe igjen.

Jeg kan levende forestille meg hvilket ramaskrik et slikt forbud hadde utløst om det ble innført i Oslo. MDG-Lan ville blitt hetset og truet og trolig anklaget for å ville kastrere norske menn med månedskort, i ledtog med the usual suspects; feminister, muslimer og sosialister. Er vi blitt helt Nord-Korea?

Vi kan ikke forby alt vi ikke liker!

Dette er en setning du har sett utallige ganger i sosiale medier. Denne klassiske liberale æreskodeksen er misbrukt om stort og smått til den snart er tømt for all prinsipiell mening; om heliumballonger, tigging, tagging, private kjølehjørner, hijab, røyking, sexkjøp, stripping, mobiltelefoner i skolen, yoghurt i barnehager, hundebæsj i parken, nynazister i Fredrikstad, aupairer på Oslo vest, surrogati, blasfemi, nyttårsraketter med styrepinne og teksting bak rattet.

Men skreveforbudet skjedde i selveste sofistikerte Madrid. Det er altså ikke bare i Norge politikere griper til forbud for å stanse uønsket oppførsel, selv om det kan virke slik i kommentarfeltet.

Denne sommeren handler det for eksempel om regjeringens frislipp av vannskutere. Jeg visste ikke hvor sterke følelser vannskutere vekket i folk før jeg delte en nyhetssak på Facebook om en fyr som kjørte vannskuter frem og tilbake gjennom en flokk med svaner utenfor Tønsberg. Jeg har sjelden fått så mye og så heftig respons, både for og imot. Det endte med at Frps vannskuteradmiral, Bård Hoksrud, anklaget meg for å skape vannskuterhat.

Vannskuterhat, intet mindre. Det kaller jeg storm i et vannglass. Kanskje følte vannskuteren seg også krenket og kneblet. Et offer for venstrevridde PK-journalister som elsker måker.

Sterke følelser klarte nok akkurat denne vannskuterkjøreren utenfor Tønsberg å vekke helt på egen hånd. Ingenting hisser folk opp som litt dyreplaging for moro skyld. Jeg påpekte ikke annet enn hva et stort flertall av kommuner og faginstanser hadde ment i høringsrunden, og som regjeringen selv var inne på i sin egen stortingsmelding om friluftsliv; vannskutere er en trussel mot sikkerheten for myke brukere som padlere, seilere og badere. De truer fugleliv generelt og rødlistete fugler spesielt. De er et leketøy uten nytteverdi som øker et allerede høyt konfliktnivå på sjøen.

En evaluering bestilt av regjeringen mener det er bortimot umulig å håndheve regelverket på en forsvarlig måte.

Regjeringens svar er; jada, jada, men vannskutere er gøy! Hvorfor skal vi forby alt som er morsomt?

Det hører med at reglene for vannskuterkjøring er strengere i land som Italia, Frankrike og USA, hvor man har lengre erfaring. I Jamaica innførte man totalforbud en periode for et par år siden etter flere dødsulykker. Jeg har vært på ferie i Jamaica. Der kjører de ikke moped med hjelm, for å si det sånn, men vannskutere er de redde for.

De norske innvendingene mot vannskutere er altså helt i tråd med internasjonal erfaring og reaksjoner. Det er fornuftig å være skeptisk. Av samme grunn har vi de senere år innført strengere regler for alle fritidsbåter når det gjelder fart, alkohol, krav om båtførerbevis, utstyr om bord, redningsvester, og så videre.

Vi er blitt flere på sjøen og båtene er blitt større og raskere. Vi har fått ny kunnskap og tilpasser oss.

Vi kan forby ting vi ikke liker. Men bør vi? Problemet er dette med å like og ikke like. Det er overveldende saklige grunner til å regulere vannskuterkjøring strengere, men skyver vi kanskje rødlistete fugler foran oss bare for å få fred i strandkanten? Det samme med forbud mot hijab.

Har du noen gang kjørt vannskuter? Ble jeg spurt, som om vedkommende mente det var en forutsetning for å mene noe i saken. Jeg måtte dessverre skuffe ham med å svare ja, det har jeg. Attpåtil syntes jeg det var morsomt.

Å ville forby ting man liker, er nok langt mer vanlig enn mange tror. Det er kanskje vår indre protestant som overstyrer lystene.

Bård Hoksrud mener det ikke er så farlig med vannskutere, fordi det er så få av dem. Det skyldes vel at det har vært strenge restriksjoner på bruken siden de ble tillatt i norske farvann i 2013. Men det er riktig at majoriteten alltid skal være tilbakeholden med å begrense minoriteters livsutfoldelse. Særlig forfulgte og sårbare minoriteter som vannskuterkjørere nå er blitt.

Løsningen er å putte dem på rødlista og forby padlere og badende å nærme seg områder hvor vannskutere hekker. Under beskyttete forhold, kan bestanden mangedobles, er spådommen.

Men da må de få breie seg som de vil.