Oslo 20110725. Den siktede Anders Behring Breivik fraktes til Politihuset på Grønland fra Oslo Tinghus i denne bilen. Foto: ERLING HÆGELAND/Dagbladet
Oslo 20110725. Den siktede Anders Behring Breivik fraktes til Politihuset på Grønland fra Oslo Tinghus i denne bilen. Foto: ERLING HÆGELAND/DagbladetVis mer

Vi kan ikke ignorere det ideologiske gjørmebadet massemorderen har vokst fram i.

Simen Ekern kommenterer.

Massemorderen Anders Behring Breivik har flere forbilder, forstår man ved å lese hans groteske og besynderlige klipp-og-lim-manifest. Hans inspirasjonskilder har mange fellestrekk, deriblant det faktum at de alle, i alle fall de som har uttalt seg, fordømmer terroristens handlinger. Det er ikke overraskende, og det er ingen grunn til å tvile på at det er ærlig ment. Det er dessverre heller ikke overraskende at flere av drapsmannens forbilder bruker anledningen til å advare. Ikke mot konsekvensene av hatefulle ytringer, de maner ikke til moderasjon. De er livredde for at «debatten skal knebles».

Bruce Bawer, en innflytelsesrik islamkritiker som er hyppig nevn i manifestet, har kommentert massedrapet både i Wall Street Journal og på sin blogg, der den smakløse tittelen er «En dobbelt tragedie for Norge». «Ikke bare har nesten hundre mennesker mistet livet i en meningsløs massakre, men legitim kritikk av islam har blitt diskreditert ved å bli knyttet til en morderisk drapsmann», forklarer Bawer. Den anonyme Fjordman, hvis tekster utgjør en stor del av terroristens skrift, er også bekymret for at hans prosjekt skal miste legitimitet. «Vi kan ikke slutte å skrive om viktige, men vanskelige temaer», skriver han. «Folk som meg har advart mot økte etniske spenninger i mange år, vi har ikke skapt dem. De er blitt skapt av en voldsom masseinnvandring til vestlige land.» Det er ikke bare blogg-ideologene som legger an dette perspektivet: Et medlem av det italienske regjeringspartiet Lega Nord, Mario Borghezio, uttalte i går at mange av ideene i Breiviks manifest er «meget gode», og at det er innvandring, kombinert med én manns galskap, som førte til massakren.

Slik taler den nye ytterliggående europeiske høyresiden. Det bør vi ha i bakhodet når mange nå advarer mot «å slå politisk mynt på tragedien». Det er ubehagelig å analysere den avskyelige ugjerningen politisk allerede nå. Og det er helt avgjørende å unngå å demonisere alle kritiske innspill om innvandring og flerkulturelle utfordringer. Det er likefullt nødvendig å ta de klare ideologiske delene av drapsmannens avskyelige prosjekt på alvor. Det er også viktig å advare mot tendensene til å gjøre massemorderen til en ensom ulv, slik en amerikansk terrorforsker gjorde på forsiden av gårsdagens Dagens Næringsliv. Det er for enkelt å se for seg at drapsmannens tankegods er uviktig, noe han rasket med seg i et kaotisk hat som kunne kommet i en hvilken som helst forkledning. Ideene er heller ikke enestående. De finnes over hele Europa, ikke som tradisjonell høyreekstremisme, men som en kraftig anti-islamideologi preget av krigerske europeiske myter.

Den svenske forfatteren Andreas Malm beskrev ideologien på debattsidene her i avisa i går. Mange innflytelsesrike politikere puster inn den samme lufta, skriver Malm — «den eneste forskjellen ved Breivik er at han også puster ut». Malms beskrivelse er ikke uproblematisk. Det er ikke det samme å fremme ideer som å massakrere uskyldige mennesker, og Malms pustemetafor forandrer ikke det faktumet. Dessuten er instinktet vårt, i et fritt samfunn, å få fram alle synspunkter. Stille dem til skue. Få trollene ut i dagslys, slik at de sprekker, som det heter. Det er en god tanke, men den kan lett bli for uforpliktende i den europeiske virkeligheten vi lever i nå. For trollene sprekker ikke av seg selv. De siste åra har motforestillingene stadig oftere endt i skuffen for «politisk korrekt feighet».

Det er ikke slik at vårt samfunn blir bedre av å dyrke fram stadig mer «ærlig» og «modig» krigersk korsfarer-retorikk rettet mot islam. Det er en utbredt oppfatning at internettsider og blogger som dem massemorderen har frekventert er steder for dem som ikke slipper til i vanlige medier. Dette er en beskrivelse mange av de mest aggressive islamkritikerne selv terper på. I mange tilfeller er det nok heller et villet eksil. Outsiderposisjonen bunner ikke i at det demokratiske samfunnet har stengt dem ute. Den bunner i en forakt for demokratisk dialog. En demokratisk samtale innebærer ikke bare retten til å snakke, den innebærer en forventning om å lytte. Mye «islamkritikk» er i stedet skriking forkledd som debatt. Det gjelder også en del av retorikken som har preget offentlige samtaler. Etablerte politikere i flere land har vært viktige premissleverandører, som har hatt gode dager med å flytte grensene for alminnelig anstendighet i omtalen av andre mennesker. Det er farlig å spre frykt.

Spanias statsminister Zapatero, Tysklands kansler Merkel og EU-kommisær Cecilia Malmstrøm er blant mange europeiske politikere som denne uka advarte mot en ny voldelig fremmedfrykt i Europa — og pekte på etablerte politiske bevegelsers ansvar. Dette handler ikke om å slå politisk mynt på en norsk tragedie. Det handler om å se en aggressiv europeisk politisk bevegelse i øynene.
[i] [ii]