LITE SAMTIDSLITTERATUR: Professor Per Fugelli var ikke så opptatt av samtidsforfatterne. Mens han ventet på at de gode skulle utkrystallisere seg, gikk han tilbake til Hamsun. Foto: Frank Karlsen / Dagbladet.
LITE SAMTIDSLITTERATUR: Professor Per Fugelli var ikke så opptatt av samtidsforfatterne. Mens han ventet på at de gode skulle utkrystallisere seg, gikk han tilbake til Hamsun. Foto: Frank Karlsen / Dagbladet.Vis mer

Bokettersynet

- Vi kan ikke leve i en tønne

Når du er i fortellingen, er du i et fellesskap, mener Per Fugelli

Dette intervjuet ble gjort med Per Fugelli våren 2013, og publiseres nå på nytt i forbindelse med Fugellis død.

--

Våren er her, og sosialmedisiner Per Fugelli er mot alle odds blitt kreftfri. Hva skal han nå gjøre med alle bøkene om døden?

Leiligheten har eksplodert i blomsterbomber. Det gule og lilla i de mange bukettene danser i det flommende vårlyset. En bolle med skjell på bordet og det blå og hvite i gardinene ser frem mot sommer og sol og sjø.

Det kan Fugelli også gjøre.

Det er ikke lenge siden han skjønte at operasjonen noen uker tidligere var vellykket. Og at han nå er kreftfri. Og at han dermed har et troverdighetsproblem. Fugelli har de siste åra i stor grad levd av å skrive og forelese om sin egen sykdom og forestående død. Det er også temaet for hans nye bok, «Journalen», som kommer til høsten.

I arbeidet med bøkene har Fugelli reist i Afrika og forsket på buskmenns forhold til liv og død. I Kalahari-ørkenen møtte han et nomadefolk som hver kveld satte seg rundt bålet og lyttet til beretninger fra stammens forteller.

- Vi vil høre til et sted. Og når vi er i fortellingen, er vi i et fellesskap. Vi kan ikke leve i en tønne. I Kalahari tenkte jeg at det kan hende bøkene har stjålet noe fra oss, at det er en egen kraft i den muntlige fortellingen. Når fortelleren dør, er det som et bibliotek brenner ned.

Fortellerskikken appellerte til mannen som selv foretrekker å være ute i jungelen framfor å bli i lenestolen med boka i fanget.

- Jeg vil leve livet fremfor å lese livet. Og jeg må medgi at jeg ikke har noen grådig nysgjerrighet på det som skrives nå.

Bokhylla i den solfylte leiligheten på Grønland er full av bøker med omslag fra tidligere tider og utgivelse tiår og hundreår tilbake.

- Plutselig dukker det opp en Per Petterson, det er klart. Men jeg venter til de utkrystalliserer seg.

I mellomtiden vender Fugelli stadig tilbake til Hamsun.

- Det finnes ingen ærligere angiver av livet. Og så er Hamsun så nyttig å ha med inn i medisinen. Medisinen har en skummel tendens til å lage tall og stereotyper av folk, i beste hensikt. Så anvendes disse på det sammensatte enkeltmennesket. Hamsun sier: «Du er et gåtefullt vandrerlys på jorden. Ingen ligner på deg.»

Han trekker frem «Markens grøde».

- Det har å gjøre med en naiv og kanskje farlig lengsel tilbake til det førmoderne. Men jeg opplever at Hamsun setter mennesket på sporet av sin naturtilstand.

Hamsuns Isak får ham til å tenke på fiskeren Markus hos Gabriel Scott.

- Både Isak og Markus er såkalt enfoldige, de er naturbarn, primære mennesker som driver med jordbruk og fiske. Men de er dype økologer. De er snille. Og de skjønner mer enn de andre tror. Når Isak aner at kona har hatt et eventyr og at det plager henne, sier han bare: «Det er ingen av oss som er som vi bør.»

Det Fugelli finner hos Hamsun, finner han også hos Dostojevskij.

- De to har samme ønske og drift. Det dreier seg om å trenge inn i underlige indre rom. Og jeg tror de begge lider under det Freud kalte Menschenliebe. For å skrive slik, for å bruke livet på å prøve å forstå menneskene, er du nødt til å være glad i dem.

Det hender at det unike enkeltmennesket, som besnærer Fugelli slik, kan bli veldig ensomt. Slik er det for mennene som reker gatelangs i storbyen i bøkene til Albert Camus.

- Iblant skriver Camus som om det ikke finnes bindemidler, som om samfunnet ikke fantes. Han ser for seg at vi går sammen utenfor stupet, det er fødselen. Vi faller, det er livet. Avgrunnen som venter er døden. Men i dette, mener han, har vi bare ett å gjøre, og det er å rekke ut hendene.

Fugelli ser politikk i dette.

- Det gjelder jo å finne en legering. Vi trenger frihet, respekt for individet. Men så trenger vi også samhold.

Den litterære skikkelsen som polemikeren finner mest av seg selv i, er imidlertid ikke utpreget god på dette med samarbeid.

- Dr. Stockmann fra «En folkefiende» er en kilde til selvkritisk granskning. Han stiller ensomt og heltemodig opp mot makten, men så har han også dette skumle anlegget for å bli besatt.

Det har Fugelli også.

- Iblant skulle jeg ønske jeg ikke var så egenrådig, så forbannet på dem jeg krangler med.

Han har debattert mot Fremskrittspartiet i en årrekke.

- Rasisme og muslimhets gjør meg nesten uvel. Det er så fortvilende at mistanker blir kastet over en hel gruppe. Men jeg vet jeg kan bli monoman. Fremskrittspartiet har nesten vært en vrangforestilling for meg.

Med årene har han blitt mykere. Antipatien mot sin tidligere nemesis, røykelovpappa Dagfinn Høybråten, har gått over i noe ganske annet.

- Røykeloven var et sjeldent eksempel på politisk mot. Jeg hyller Høybråten i dag.

Før steilheten og før mykheten var Per et trygt og lykkelig barn fra Paradisveien i Stavanger, som syklet rundt og hentet og leverte bøker i brunt innpakningspapir hos medlemmene i morens lesesirkel. Han leste «Jungelboken» og «Onkel Toms hytte», og stjal penger fra kassa til basaren for de åndssvake på Nærland for å få råd til neste bok om Hardy-guttene.

- Og så lå jeg og leste med lommelykt under dyna. Det var vidunderlig.

For litt siden tenkte han at han skulle kjøpe en bok om Hardy-guttene til barnebarna.

- Men så bladde jeg i dem, og så var det så klosset og forferdelig skrevet. Jeg klarte ikke å kjøpe det. Men den gang gjorde det ingenting.

Det er blitt tre barnebarn som Fugelli nå får mer tid til enn han trodde. Kanskje skal alle bøkene om døden få ligge litt. Skjønt, anekdotene ligger fremdeles nær overflaten i ham.

- Buddhistene har en egen sjanger som heter «dikt ved døden». Det er som en slags sjelemagi. Den døende samler seg for siste gang, og så, i sekundene før han er utslukket, på siste utpust, så lager han et dikt.

Sier Per Fugelli og trekker pusten dypt. Inn.

--

Tre favoritter fra bokhyllen:

Saul Bellow: «Humboldts gave»

- Denne leste jeg da jeg jobbet med doktorgradsavhandlingen min, som var basert på råstoff jeg hadde samlet inn på Værøy og Røst gjennom tre år. Ingen hadde gjort noe slikt før. Jeg var usikker, men også litt besatt. Det var to linjer der som særlig traff meg. ”Den som har høye tanker om seg selv, vil seire”, var den ene. ”Jeg er ikke i verden for å leve opp til dine forventninger”, var den andre. Det var selvstendiggjørende setninger.

Aldous Huxley: «Brave New World»

- Tenk at den er skrevet på tredvetallet. For et klarsyn Huxley hadde. Han beskriver det man ser for seg er den perfekte velferdsstaten, hvor alle er programmert til komfort og alt er bomull. En eneste mann har unngått uniformeringen, og står der som forsvarer av det menneskelige. Det handler om frihet, om retten til å være ulykkelig, retten til å oppleve smerte.

Charles Baudelaire: «Les fleurs du mal»

- Dette er lydmalende dikt som er som musikk, nesten uavhengig av ordene og innholdet. Jeg synes de er suggererende.

Vil glemme:

Anne B. Ragde: «Ligge i grønne enger»

- Denne brukte jeg ett kvarter på. Det gikk inn det ene øyet og ut det andre, så å si. Jeg opplevde det som sløsing med tid og oppmerksomhet. Kanskje jeg er urettferdig mot Ragde nå. Men jeg har nok en følelse av at denne boken lider av noe som gjelder mange av de flyktige bestselgerne, nemlig at den er fortglemt.

Leser nå:

Christopher Hitchens: «Mortality».

- Hitchens, som døde for ikke så lenge siden, skriver om sin egen kreftsykdom, om å nærme seg døden. Det kommer vakkert og brutalt frem hvordan døden er en gradvis prosess. En celle dør etter den andre. Funksjonene forsvinner sakte. De fleste går ned i vekt. Håpet dør, litt etter litt. Døden er ikke en bryter som skrus av. Å dø tar tid.