FORSKER PÅ DRAP: Den delen av hjernen som muliggjør evnen til å vurdere konsekvenser, for en selv og for andre, er ikke ferdig utviklet før man er i midten av 20-årene, skriver drasforsker Vibeke Ottesen i denne kronikken. Foto: Luca Kleve-Ruud / Samfoto / NTB Scanpix
FORSKER PÅ DRAP: Den delen av hjernen som muliggjør evnen til å vurdere konsekvenser, for en selv og for andre, er ikke ferdig utviklet før man er i midten av 20-årene, skriver drasforsker Vibeke Ottesen i denne kronikken. Foto: Luca Kleve-Ruud / Samfoto / NTB ScanpixVis mer

Debatt: Barn som dreper

Vi kan ikke påstå at det er noe galt med et barn som ikke utviser samme evner som voksne

Hver eneste dag i Norge er det barn som våkner til omstendigheter de ikke klarer å håndtere på egen hånd.

Meninger

Det skjer svært sjelden drap i Norge, men som samfunn er vi ikke immun mot det. Vårt samfunn er heller ikke immunt mot at barn kan begå drap. Dersom samfunnet svikter barn, kan de begå drap. Jeg vil, som drapsforsker, si at selvfølgelig kan de det! Men jeg vil også si noe om hvordan vi som samfunn kan svikte de samme barna også i etterkant.

Mediedekningen av drap i Norge har endret seg i løpet av de ti årene jeg har forsket på slike hendelser. Drap i nære relasjoner, for eksempel, ble tidligere ansett som familietragedier som media holdt seg unna. Nå dekker media drap kort tid etter hendelsen, og i noen tilfeller før det er avklart om det faktisk er et drap. Der man før nøyde seg med korte, nøkterne uttalelser fra politiet, intervjues nå naboer. Gjennomgående gir naboer det samme bildet: de trodde aldri et drap kunne skje i deres nabolag. Slike intervjuer kan i beste fall opplyse folk om at drap faktisk kan skje i alle nabolag.

Også fagfolk intervjues om drap. Dette er svært viktig, for i fravær av fagkunnskap kommer spekulasjoner. Spekulasjoner treffer sjelden, og er da en ekstra byrde for dem det gjelder. Men det ligger et stort ansvar på dem som uttaler seg.

Når jeg kontaktes for intervju, gjør jeg alltid en avveiing: hvor snart etter en så alvorlig hendelse, mens mye fortsatt er uklart, skal jeg uttale meg? Jeg vil bidra til at kunnskap gis til publikum generelt, for å unngå spekulasjoner og feilaktige forestillinger. Og jeg vet også at fagmiljøer kan ta til seg kunnskap jeg gir gjennom media. Men jeg vil ikke bidra til at feilaktig bilde tegnes av det gitte drapet, og jeg vil ikke bidra til unødig medieoppmerksomhet som er til belastning for de etterlatte og en gjerningsperson som allerede er i en alvorlig krisesituasjon.

Jeg sier ikke at jeg som fagperson da velger å pynte på fagkunnskapen jeg deler i media, eller velger bort noen viktige fakta, men jeg må være bevisst på hva jeg vektlegger og hvilket budskap jeg sender. For – dette skal barnet ta med seg i den mørke retningen livet tok. Og det kan påvirke de ulike fagmiljøene, enten det kommer til forebygging av framtidige drap, etterforskning av eller reaksjoner på drap.

Jeg har flere eksempler på saker hvor jeg har gjort slike vurderinger. Den som står klarest i minnet, er en sak hvor et barn i min egen hjemkommune drepte sin fosterbror i 2013. Der ventet jeg for lenge med å uttale meg, og det har jeg angret på.

Hovedgrunnen til å vente var at alvoret av saken var større enn i de fleste drap i Norge, da et barn var gjerningspersonen. Mediedekningen av alle drap kan være en belastning for de etterlatte og gjerningspersonen. Men når et barn eller en ungdom i begynnelsen av sitt eget liv tar et annet liv, der kan vel belastningen bli større?

Forskningen på barn som dreper er i stor grad gjort i USA, og har liten overføringsverdi til Norge. I USA lever uforståelig mange barn i nabolag med en kriminell livsstil, hvor konflikter av og til løses med vold og drap.

Barna dras inn i denne livsstilen i ung alder, og ikke bare fordi alternative livsstiler ikke er tilgjengelige for dem. Som del av livsstilen de voksne rundt dem har, finner man rusbruk og alvorlig forsømmelse av og vold mot barn.

Dette kan påføre barna kognitive, psykiske og emosjonelle skader.

I drapssaken fra min hjemkommune ble denne forskningen trukket fram i mediedekningen for å forklare drap begått av barn. Det ga et misvisende av bilde av hva som kan føre til slike drap i Norge. Det er påfallende at flere nyhetsredaksjoner benyttet denne forskningen, uten å stille spørsmål ved nytteverdien av å inkludere den i sin dekning av drapet. I Norge har vi lite kriminalitet, og vi har ikke nabolag hvor barn blir dratt inn i en kriminell livsstil.

Forskningsresultater fra andre land som derimot er relevante for Norge kan deles inn i tre hovedkategorier, og ikke alle drap vil falle innenfor disse. Den ene er når barn utsettes for vold eller forsømmelse. Den andre er når barn lider psykisk, og ikke får den oppfølgingen de trenger. Den tredje er alvorlig konflikt mellom søsken.

Hver eneste dag i Norge er det barn som våkner til omstendigheter de ikke klarer å håndtere på egen hånd. Og vi skal ikke kreve av dem at de skal klare dette uten ekstreme reaksjoner. Den delen av hjernen som muliggjør evnen til å vurdere konsekvenser, for en selv og for andre, er ikke ferdig utviklet før man er i midten av 20-årene. Vi kan altså ikke påstå at det er noe galt med et barn som ikke utviser samme evner som voksne.

Under rettssaken hvor en ungdom sto tiltalt for et drap begått i desember i fjor, fokuserte mediedekningen på at tiltalte ikke viste (nok?) tegn til anger i retten. Men hva visste vi om hvor mye ungdommen angret uten å vise det? Dersom barna som begår drap har en normal utvikling videre i livet, er det ingen grunn til å tvile på at de med tiden, med blant annet en ferdigutviklet frontallapp, vil få en voksens forståelse av sin handling og angre med den største smerte og fortvilelse. Vi burde være mer opptatt av hvilke spor vi selv etterlater for barnet idet den med tiden søker å forstå sin egen handling og skape et nytt liv videre.

Det som burde skremme oss mer enn det at barn kan begå drap, er at vi som samfunn kan svikte barn, både i forkant og etterkant av drap, dersom vi ikke har god nok kunnskap.

I forkant av den siste saken hvor et barn har begått drap i Norge, ble det vurdert at det var en risiko for at barnet kunne skade seg selv, men ikke andre. Dette viser hvor vanskelig det er å identifisere på individnivå hvilke barn som kan begå drap. I stedet for å tro at vi må kartlegge hvilke barn som kan begå drap, må vi sørge for at ingen barn må våkne til omstendigheter som gjør at de kan ende med å begå desperate handlinger.

Og når vi svikter, for det vil vi til tider, og drapet skjer, så må vi ikke svikte barna i etterkant. En del av det å svikte barn som begår drap, er å ha kunnskapsløs, stigmatiserende og fordømmende fokus i mediedekningen.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook