Vi kan ikke «vente og se»

Denne holdningen, som lenge har vært framtredende i det norske utdanningssystemet, må kort og godt avvikles, skriver Øystein Djupedal.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

SELV OM VI på mange områder kan være stolte av det norske utdanningssystemet, så er utfordringene åpenbare. Den kanskje aller viktigste er forskjellene i hva elevene lærer. Noen barn og ungdommer faller systematisk utenfor når det gjelder å tilegne seg grunnleggende ferdigheter. Vi merker de første tendensene i form av svak språkutvikling allerede i førskolealder, det fortsetter i grunnskolen, vi ser det i videregående skole i form av betydelig frafall, og det er i stor grad de samme ungdommene som noen år seinere registreres som arbeidsledige.Vi vet etter hvert ganske mye om dette, for eksempel at det er klar sammenheng mellom foreldrenes utdanningsnivå og barnas resultater. Men det betyr selvsagt ikke at det er foreldrenes utdanningsnivå det er noe i veien med. Ei heller kan vi klage på lærere og ansatte i skoler og barnehager som hver dag gjør en flott jobb. Søkelyset må derimot settes på utdanningssystemet vårt, det er der vi finner svakhetene som må angripes. I stedet for å utjevne sosiale forskjeller, ser vi at systemet i mange sammenhenger forsterker ulikheten. Det må vi snarest gripe fatt i, gjennom konkrete tiltak og endringer.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer