SELV OM VI på mange områder kan være stolte av det norske utdanningssystemet, så er utfordringene åpenbare. Den kanskje aller viktigste er forskjellene i hva elevene lærer. Noen barn og ungdommer faller systematisk utenfor når det gjelder å tilegne seg grunnleggende ferdigheter. Vi merker de første tendensene i form av svak språkutvikling allerede i førskolealder, det fortsetter i grunnskolen, vi ser det i videregående skole i form av betydelig frafall, og det er i stor grad de samme ungdommene som noen år seinere registreres som arbeidsledige.Vi vet etter hvert ganske mye om dette, for eksempel at det er klar sammenheng mellom foreldrenes utdanningsnivå og barnas resultater. Men det betyr selvsagt ikke at det er foreldrenes utdanningsnivå det er noe i veien med. Ei heller kan vi klage på lærere og ansatte i skoler og barnehager som hver dag gjør en flott jobb. Søkelyset må derimot settes på utdanningssystemet vårt, det er der vi finner svakhetene som må angripes. I stedet for å utjevne sosiale forskjeller, ser vi at systemet i mange sammenhenger forsterker ulikheten. Det må vi snarest gripe fatt i, gjennom konkrete tiltak og endringer.