Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Vi kan lære av Thor Heyerdahl

I dag arrangeres den første internasjonale Thor Heyerdahl-dagen i Universitets Aula. Den verdenskjente forfatteren Amin Maalouf vil holde årets gjesteforelesning.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DET ER INGEN tilfeldighet at nettopp Maalouf er valgt. Han minner oss stadig om at det er viktig å kjenne sin egen kultur, men det er like viktig å ta det neste steget - å forstå andre menneskers kultur.Thor Heyerdahl er mest kjent for Kon-Tiki-ferden over Stillehavet, hvis formål var å bevise av Polynesia kan ha blitt befolket også fra øst, ikke fra vest slik vitenskapsfolk hadde hevdet inntil da. Det er fortsatt strid om Heyerdahls teorier. Men det viktigste han klarte å bevise var at globaliseringen ikke er noe nytt. Folk og kulturer har blandet seg med hverandre i uminnelige tider. Over store havstrekninger. Kulturblanding har sannsynligvis vært grunnlaget for ethvert fremskritt.Thor Heyerdahl var den første som satte migrasjonen inn i en historisk ramme og han ble på grunn av sin kunnskap og erfaringer en ekte kosmopolitt - et globalt menneske som forsto at han var en del av en større sammenheng som var et produkt av kulturspredning i hele historien. Maalouf er opptatt av det samme som Heyerdahl. I sin bok «Identitet som dreper» advarer han mot faren ved å redusere identitet til et spørsmål om ett enkelt og forklarlig opphav. Han mener vi må anerkjenne at vi er et produkt av mange forskjellige hendelser og rasemessige blandinger.

DET ER ET UTROLIG viktig budskap i en tid da den største faren vi står ovenfor er at mange betrakter sin etniske gruppe, sin religion og sin kultur som helt unik. Så unik at man må beskytte seg mot andre. Eller til og med utslette de andre. Flere og flere er i frykt og uvitenhet med på å puste til det bålet som kan tenne opp enda verre konflikter mellom religioner og kulturer enn de vi ser i dag.Amin Maalouf er akkurat som Heyerdahl, en brobygger mellom kulturer og religioner. Hans romaner tar utgangspunkt i historiske og nåtidige forhold i Midtøsten og Afrika. Jeg vil si at hvis de politiske lederne i Europa og USA hadde lest hans roman «Korstogene sett fra arabernes side», kunne kanskje utviklingen i Midtøsten ha vært annerledes. Korstogene er fortsatt en besettelse for den arabiske verden og ligger til grunn for de politiske ledernes beveggrunner og folkets følelser. De arabiske lederne henviser den dag i dag ustanselig til muslimenes store helt Saladin som klarte å befri Jerusalem fra korsfarerne. Man skal ikke bevege seg mye ute blant folk i den arabiske verden før man forstår hvor dypt dette stikker og at de venter på en ny Saladin som kan kaste utlendingene ut av den arabiske halvøy. Det var nettopp dette President Nasser forsøkte for 50 år siden, da han nasjonaliserte Suez-kanalen. Dette var opptakten til en pan-arabisk nasjonalisme som mange håpet på, men som gradvis gikk i oppløsning på grunn av indre stridigheter i den arabiske verden.

MAALOUF FORKLARER også dette på en forståelig måte. Utenlandsk innblanding gjennom alle disse århundrene har ført til et avhengighetsforhold som stormaktene har kunnet spille på. Denne «splitt og hersk»-politikken har ført til at de arabiske landene aldri klarte å bygge opp demokratiske institusjoner. De har basert seg på styresett som om de konstant befant seg i en krigstilstand med omverdenen og sine naboer. Det ble aldri rom for noen normal demokratisk utvikling. Stormaktsinnblandingen har også ført til kunstig opptrukne grenser. Det vi i dag kaller Irak var for eksempel tre provinser i Det ottomanske riket før det gikk i oppløsning etter 1. verdenskrig - Basra i sør, Bagdad i midten og de kurdiske områdene i nord. Britene gjorde disse tre provinsene om til ett land, kalte det Irak og ga makten til sunnimuslimene. De styrte i alle år siden hardhendt over shiamuslimene i sør, som er i flertall i landet, og den andre minoriteten i nord - kurderne.

MAKTKAMPEN MELLOM shiamuslimene og sunnimuslimene i Mesopotamia går helt tilbake til profeten Muhammeds død. Kampen hadde ikke et religiøst innhold, den dreide seg om hvem som skulle være Muhammeds rette etterfølger. Det var denne maktkampen som blusset opp igjen da Saddam Hussein forsvant og som vi nå ser utspille seg i form av en borgerkrig mellom sunnimuslimer og shiamuslimer, mellom den oljerike Basraregionen i sør der shiamuslimene holder til og Sunni-triangelet rundt Bagdad lenger nord som var Saddams maktbase.Maaloufs siste bok «Opphav» er en slags selvbiografi eller biografi over hans familie, men blir derfor på en ekstraordinær måte en instruktiv fortelling om Libanons tilblivelse - også etter Det ottomanske rikets oppløsning. Denne bør være pensum for alle som ønsker å forstå noe av bakgrunnen for det som skjer i Libanon i dag. Men det synes dessverre å være slik at verken Iraks eller Libanons historie eller historien om korsfarerne og hvordan de har preget den arabiske verden, er en del av sentrale politikeres tankeverden. Den kjente amerikanske journalisten Bob Woodward har i sin siste bok påvist at Det hvite hus knapt kjente til at det er noe som heter sunnimuslimer og shiamuslimer før de gikk til angrep i Irak. Da er det ikke så merkelig at det går som det gjør i Irak. Ordene som president Bush brukte da krigen mot terror ble lansert, vitner om en ufølsomhet ovenfor historien og andre folks historie som amerikanerne nå får midt i ansiktet. Presidentens ord minnet araberne om at et nytt korstog var på gang, noe som ble grepet begjærlig av terrorgruppene.

KRIGEN I IRAK OG Afghanistan er etter min mening i ferd med å bli tapt på grunn av ignorans, uforstand og arroganse. Når det nå snakkes om behovet for en ny strategi både i Irak og Afghanistan, bør man etter min mening begynne med å forstå kulturen i Orienten bedre. Da kunne det være en god idé å starte med å lese Amin Maaloufs bøker. De som mener at en konfrontasjon mellom islam og vesten er uunngåelig, kan jo lese hans roman om den første oppdagelsesreisende - Leo Afrikaneren - og man vil finne ut at det har vært perioder i historien der kristendommen, islam og jødedommen har levd side om side i fred. Det var mulig da, hvorfor ikke nå? Men Maaloufs roman gir også innsikt i hvordan samboerskapet ble ødelagt av folk som ville bruke religionen i et politisk maktspill.Akkurat som i dag. Islam er i ferd med å bli diskreditert på grunn av sammenblandingen med politikken. Jødedommen og kristendommen står ovenfor den samme fare hvis de lar seg bruke til å begrunne ren maktpolitikk. Det vi dessverre ser tegn til i dag, er at alle tre religioner brukes til å skape maktgrunnlag for politikere eller politiske konstellasjoner, slik det skjedde da Leo Afrikaneren krysset grensene i Levanten og nord-Afrika på 1400 tallet. Gradvis ble grensene stengt og motsetningene vokste.Det er kanskje på tide at vi forsyner oss litt av historiens lærdommer.