Sterkt: Andrea Berntzen stirrer rett i kamera i første scene av «Utøya 22. juli». Foto: scanpix
Sterkt: Andrea Berntzen stirrer rett i kamera i første scene av «Utøya 22. juli». Foto: scanpixVis mer

«Utøya 22. juli»

Vi kommer aldri til å bli enige om hvordan vi skal snakke om Utøya

Historiene om 22. juli.

Meninger

Det er en forjævlig film. Det må den også være. «Utøya 22. juli» er filmen som skal minne oss om at det utenkelige kunne skje, at det utenkelige har skjedd, i Norge. En film som skal skyve til side bråket rundt monumenter, arkitektkonkurranser, rettssaker, navnebytter og nasjonale utredninger. Strippe bort alt som kom etterpå. Løfte fram historien til dem som var på Utøya den dagen.

Det er i hvert fall slik det er lett å tolke intensjonen til Erik Poppe. I intervjuer har han sagt at det handler om å finne tilbake til «kjernen ved 22. juli». «Jeg, og mange andre, gikk ut i gatene etter 22. juli med roser. Det ble sagt at "dette må vi aldri glemme". Nå er vi i ferd med å gjøre det», sa han til Morgenbladet i går.

Det kan han for så vidt ha rett i. Utfordringen er vel at det ikke finnes én kjerne, ikke én fortelling, men fem millioner. De som var på Utøya. De som satte seg i båtene og dro ut for å redde barn. De som desperat ventet på livstegn på mobilen. De som var i regjeringskvartalet. De som var i Oslo. De som fulgte tragedien fra de tusen hjem.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Norge etter 22. juli er som en knust glassrute med fem millioner små biter liggende utover asfalten.

Det at alle har hevd på sin egen historie, og har en mening om hvordan 22. juli bør iscenesettes, har preget debatten om «Utøya 22. juli».

Overlevende Kent Rune Pedersen mener det er spekulativt at drapene er i fokus.

–Er det drapene det er viktig å lage fiksjon av? Hvis det ikke er noe mer, så blir det et forsøk på å lage underholdning av drapene på mine venner og mitt livs mareritt, sa Pedersen til NTB.

Hans største ankepunkt mot filmen er at den «ikke ser ut til å ta et videre perspektiv utover det som skjedde på øya, og at den ikke problematiserer Breiviks høyreekstreme tankegods», for å sitere pressebyrået.

Overlevende Hanne Linaker, som mistet broren sin i angrepet, mener på sin side at det er for lite vold, at filmen ikke klarer å gjenspeile brutaliteten i angrepet.

–Filmen er basert på en fiktiv person og hennes fiktive opplevelser. Og når filmen attpåtil ikke er «grusom» nok, så blir det ikke riktig, sa Linaker til NRK.

Men hva er riktig når man skal lage film? Erik Poppe vet han står lagelig til hogg. Gjennom hele lanseringen har han valgt en inkluderende tilnærming. Han har gjort alt han kan for å ikke framstå som spekulativ. Da jeg så filmen mandag, på Filmens hus i Oslo, avsluttet rulleteksten med et sitat. Og bær over med meg nå, jeg husker det ikke ordrett, men det var noe à la dette: «Dette er en fiksjonsfilm basert på historiene til de overlevende. Dette er én sannhet. Det finnes flere – Erik Poppe».

Æsj, så pompøst, tenkte jeg.

Men utover det umidadelbare emosjonelle sjokket det var å se filmen, er dette sitatet noe av det som henger mest igjen. Det finnes ikke én historie om 22, juli, vi kommer ikke til å bli enige om hvordan vi skal diskutere tragedien, eller hvordan vi skal omtale terroristen, hvordan minnesmerkene skal se ut eller hva vi skal gjøre for at det aldri skjer noe liknende igjen. Og det finnes ikke noe riktig eller galt når man skal lage kunst. Det finnes bare valg.

Snart kommer det enda en film om Utøya. Paul Greengrass’ «Norway», med Anders Danielsen Lie i rollen som Anders Behring Breivik. Filmen er kanskje basert på Åsne Seierstads «En av oss», men kommer likevel til å være preget av blikket til en outsider. En som kanskje ikke kommer til å ta samme hensyn som Erik Poppe.

Det kommer til å bli hardere.

Mye hardere.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook