BLE REFSET: Leif Sverre Rosén fikk smake forsvarets pisk da han uttalte at han aldri ville sendt sin egen sønn til Meymaneh, skriver kronikkforfatteren. Foto: Frank Karlsen
BLE REFSET: Leif Sverre Rosén fikk smake forsvarets pisk da han uttalte at han aldri ville sendt sin egen sønn til Meymaneh, skriver kronikkforfatteren. Foto: Frank KarlsenVis mer

Vi kues til taushet

Forsvaret sier de vil ha åpenhet, men det er tydeligvis bare når det passer ledelsen.

For litt siden refset forsvarssjef Harald Sunde brigader Arild Dregelid for å ha rettet kritikk mot regjeringen i medaljesaken. Samtidig sier Sunde at åpenhet er viktig for ham, både når det gjelder prosesser og resultater. Selv opplevde jeg press om å tie i miljøammunisjonssaken. Dette minner aldri så lite om dobbeltmoral og kollektive herskerteknikker.

Jeg mener bestemt at Forsvaret trenger flere generaler som sier det de mener offentlig. Refselse av Dregelid og andre forsvarsansatte i media vil føre til at folk blir sittende inne med meningene sine, og ikke tør å være åpne. Åpenhet blir bare forbeholdt de med minst å miste, offiserer flest risikerer ikke karrieren for noen meningers skyld.

Dette er dessverre ikke noe nytt. Vi så det samme under Sverre Diesen. Diesen selv holdt tilbake en del meninger helt til han hadde forlatt forsvarssjefstolen. Hva var han redd for? Kanskje den samme pisken som Leif Sverre Rosén fikk smake da han uttalte at han aldri ville sendt sin egen sønn til Meymaneh. Det var nettopp fordi Rosén fortalte sannheten, at forsvarsledelsen og politisk ledelse ble presset til å få på plass adekvat kirurgisk dekning. I dag vet hele nasjonen hvor viktig denne kapasiteten er for våre soldater der ute.

I det siste har miljøammunisjon vært en stor sak. Det toppet seg da en kompanisjef i Hæren ikke lenger ville utsette soldatene sine for kruttgassene som gjorde dem syke. Da dette ble meldt videre til forsvarsledelsen, var navnet på kompanisjefen noe av det første de ønsket å vite. Heldigvis var rapporten skrevet slik at navnet ikke skulle komme fram før seinere. Man kan jo undre seg om ikke forsvarsledelsen heller burde bekymret seg for om soldatene som lå på kaserna med kraftig metallfeber fikk tilsyn av lege. Eller ønsket man å lukke munnen på et uromoment som ikke hadde korrekt syn på saken? Kompanisjefen fortjener honnør for at han tok ansvar som leder.

Det må ikke herske tvil om at ansvar er en av tre uttalte kjerneverdier i forsvaret. De andre er respekt og mot. Mot ser du hos Dregelid som tør stå for sine meninger. Mot som han gjentar når han sier han står inne for det han har skrevet, selv om sjefen hans velger å refse ham i offentlig media. Nærmere gapestokken kommer man ikke i 2011.

De etiske retningslinjene for forsvarssektoren sier også at «Ansatte har som alle andre en grunnleggende rett til å delta i den offentlig debatt, også om forsvarssektorens virksomhet». Er det slik at de etiske retningslinjene bare gjelder når det passer ledelsen?

Da jeg selv uttalte i Dagbladet at «vi i Hæren er drittlei av å være forsøkskaniner» i miljøammunisjon-saken, fikk jeg i ettertid høre at forsvarsledelsen ville ha meg irettesatt for dette. Heldigvis var det noen som hvisket ledelsen i øret om de forskjellige rollene som finnes i arbeidslivet.

Det er en ukultur som nå får lov til å vokse fram dersom vi skal refses for åpenhet og for våre meninger. Dregelid sa bare det som mange andre tenkte, og jeg tror at det både i regjeringen og forsvarsdepartementer sitter voksne kvinner og menn, som tåler å høre slike meninger. Her burde den siste kjerneverdien til Forsvaret trekkes fram, nemlig respekt. Klarer forsvarsledelsen å vise respekt for meningene våre? Eller skal vi sables ned og kues til stillhet til det bare er en gjeng med logrende hunder igjen?

Jeg vil spørre: Hvor står forsvarsledelsen i spørsmålet om ytringsfrihet? Jeg ser at man uttaler et ønske om åpenhet, men registrerer at handlingene ikke er i tråd med dette ønsket. For nordmenn flest oppfattes ytringsfrihet som en av grunnpilarene i vårt vestlige demokrati. Forsvaret er satt til å beskytte demokratiet, og i ytterste konsekvens skal vi påtvinge våre demokratiske prinsipper ovenfor andre stater (Afghanistan/Libya). Hvordan kan det da ha seg at vi ikke klarer å etterleve de samme prinsippene i våre egne korridorer?

Når jeg skriver dette, gjør jeg det som tillitsmann og hovedverneombud. Et verneombud skal overvåke, varsle og handle i samsvar med arbeidsmiljøloven. Det er derfor min plikt å reagere på den stilen som forsvarssjefen legger opp til. Han har gjennom offentlig refselse tatt et betydelig skritt i retning av å gjøre forsvaret til en mer lukket institusjon. Dette vil få konsekvenser for muligheten til å opprettholde ett godt arbeidsliv, og ikke minst få på plass en forbedret helse-, miljø- og sikkerhetskultur.