ALENE HJEMME: Mitt største ønske er at en av sluttscenene i filmen «Hjemme alene» skal tjene som forbilde for Morten Wold og hans meningsfeller, skriver artikkelforfatteren. Illustrasjon: Markus Li Stensrud
ALENE HJEMME: Mitt største ønske er at en av sluttscenene i filmen «Hjemme alene» skal tjene som forbilde for Morten Wold og hans meningsfeller, skriver artikkelforfatteren. Illustrasjon: Markus Li StensrudVis mer

Debatt: Stipendier

Vi kunstnere er også, allegorisk sett, ofte alene hjemme

Vi er ikke en liten, ekskluderende vennegjeng som bytter på å gi hverandre penger. Vi er 29.000 kunstnere fra hele landet som setter vår faglige integritet svært høyt.

Meninger

Innlegget «Kvalitet foran kameraderi» i Dagbladet, ført i pennen av Morten Wold, kulturpolitisk talsperson for Frp, ga meg den umyndiggjørende følelsen man får når en annen voksen snakker til deg som om du er et barn. Det han skriver er gammelt nytt fra Frp-hold, men ikke mindre nedslående av den grunn. Innlegget er en gjentakelse av påstander han kom med i sin appell under kunstneroppropet foran Stortinget 26. oktober. Den gangen ble han møtt av pipekonsert. Ikke fordi han, helt forventet, har et annet syn på verden enn oss, men fordi det han hadde å komme med var noe fantasifullt sludder. Først ble vi sinte, deretter motløse og triste. Er viljen til å imøtegå og forstå så liten? Er avstanden så stor?

BILLEDKUNSTNER: Markus Li Stensrud.
BILLEDKUNSTNER: Markus Li Stensrud. Vis mer

Da Wold forlot podiet fikk han umiddelbart tilsvar fra styreleder for Norske Billedkunstnere, Hilde Tørdal, som så seg nødt til å korrigere påstandene hans med objektive fakta. Han var fremdeles til stede og kan ikke ha unngått å få det med seg. Derfor er det nokså forunderlig at han gjentar nøyaktig de samme påstandene i debattinnlegget. Han skriver blant annet: «Inntil nå har praksisen for tildeling nemlig vært at det er kunstnerorganisasjonene selv som oppnevner sine egne medlemmer til tildelingskomiteene for stipend. Dette har ført til at medlemmer av disse organisasjonene har hatt større sannsynlighet for å få stipend.»

Nei og nei. Medlemmene av stipendkomiteene blir valgt gjennom demokratiske valg og på faglig grunnlag. De som stiller til valg må ikke være medlemmer av en kunstnerorganisasjon. Og for å få tildelt stipend er det verken et krav eller en fordel å være medlem av en kunstnerorganisasjon. 75 prosent av landets kunstnere er medlemmer av en kunstnerorganisasjon. 32 prosent av dem som mottar stipend er ikke det.

I appellen foran Stortinget slang Morten Wold også rundt seg med kulturelite-merkelapper. Dette er et velkjent populistisk verktøy, men her faller det på sin egen urimelighet. Vi som sto der er en del av en kunstnerstand som gang på gang kommer dårligst ut på diverse levekårsundersøkelser. Vi er hardtarbeidende individer som i de fleste tilfeller må sjonglere flere småjobber ved siden av kunstnergjerningen for å få endene til å møtes. Vi er heller ikke, som Wold antyder, en liten, ekskluderende vennegjeng som bytter på å gi hverandre penger. Vi er 29.000 kunstnere fra hele landet som setter vår faglige integritet svært høyt.

Det er vanskelig å ikke mistenke Wold for bevisst å feilinformere. Det er lett-tjente poeng hos hans meningsfeller. Kanskje lyver han så han tror det selv. Kanskje er det så enkelt som at fakta er kjedelig lesning, og at Donald Trump har høyere underholdningsverdi. Jeg skal forsøke å holde underholdningsverdien oppe ved å, avslutningsvis, bruke en kjent og kjær julefilm som illustrasjon: «Hjemme alene». Filmen handler i korte trekk om åtte år gamle Kevin, som blir glemt igjen hjemme da resten av familien reiser på juleferie.

Hans overlevelse avhenger av hans kreative evner og ukonvensjonelle tenkning. Han skal vise seg oppgaven verdig. Løsningen er en felle-labyrint av et hus, en totalinstallasjon, og et vakkert symbol på kunstnernes ukuelige selvoppholdelsesdrift. Vi kunstnere er også, allegorisk sett, ofte alene hjemme.

Kevins største ønske er at familien skal gjenforenes til jul. Mitt største ønske er at en av sluttscenene i filmen skal tjene som forbilde for Morten Wold og hans meningsfeller: Scenen der den bøllete storebroren endelig anerkjenner Kevin som noe mer enn en udugelig sengevæter, og gir ham den respekten og kjærligheten han fortjener.