Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Debatt: «Sitronlimonaden»

Vi lar oss ikke kneble

Til alle med minoritetsbakgrunn: Ikke hør på Norsk PEN. Bruk ytringsfriheten og ombudene.

YTRINGSFRIHET: Debatten rundt boka «Sitronlimonaden» er noe annet enn de vanlige minoritetsdiskusjonene. Måtte aldri noen igjen bli anklaget for «sensur» når de bruker sin ytringsfrihet, skriver kronikkforfatteren. Foto: Shutterstock / NTB scanpix
YTRINGSFRIHET: Debatten rundt boka «Sitronlimonaden» er noe annet enn de vanlige minoritetsdiskusjonene. Måtte aldri noen igjen bli anklaget for «sensur» når de bruker sin ytringsfrihet, skriver kronikkforfatteren. Foto: Shutterstock / NTB scanpix Vis mer
Meninger

I Dagbladet 3. oktober skriver leder for Norsk PEN, Kjersti Løken Stavrum, at «vi» kan debattere barnebøker i Norge, men bare hvis vi ikke involverer «staten» – altså et norsk ombud. Bare da vil Norsk PEN stanse sine anklager om at jeg medvirker til «sensur» og «ytringsfrihetsinnskrenkelse».

«Vi»-et som Norsk PEN-lederen viser til, er slike som meg, som minoritet. En minoritet som har reagert på at utdrag fra ei bok som brukes i voksenopplæringen til nyankomne innvandrere («Sitronlimonaden»), er sakset ned og plassert utenfor sin kontekst i lærebøkene til norske 2.- og 4.-klassinger (på barneskolen).

Det er den ukontekstualiserte «framstillingen av minoritetskvinnen» i våre barns lærebøker det er reagert på til Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO). Det ble ikke sendt en «klage», slik Løken Stavrum påstår. Ombudet gir «råd», de kan ikke «forby» bøker.

Forfatteren har forsvart seg med at 6 syriske «menn» har lest utdragene, og at de synes de er greie.

Norsk PENs leder forholder seg ikke til at jeg har tatt kontakt med et ombud. De bruker sitt erstatningsord for LDO; «Staten». Det hjelper ikke saken deres.

Denne debatten – som Norsk PEN har avsporet til å handle om «ytringsfrihet» – handler i realiteten om representasjon av oss med en annerledes hudfarge, etnisitet eller tro, enn flertallet. Om framstillingene av minoritetene i lærebøkene til norske barn. Det er vår rett som minoritet til å kunne reagere innenfor demokratiets rammer og spørre om dette er av faglig god kvalitet, slik lederen for Litteraturhuset har påpekt her i Dagbladet.

Norsk PEN har forsøkt å avspore denne debatten gjentatte ganger, nå til slutt ved å hevde at det er «kontakten med staten» som er det problematiske. Løken Stavrum hevder videre at jeg som minoritet, ved å ta kontakt med Likestilling- og diskrimineringsombudet, truer ytringsfriheten. Norsk PEN har i Klassekampen satt meg inn i en kontekst med regimer i Midtøsten og med amerikanske kampanjer, som ønsker å «sensurere» barnelitteraturen.

I løpet av 16 år i norsk offentlig debatt, har jeg ikke opplevd liknende.

Utdragene fra «Sitronlimonaden» plassert i skolebøkene, spiller på den stereotypiske og fordomsfulle «hjemmeværende og språkfattige innvandrerkvinnen». Minoritetsmødre, som ikke lenger bare består av nyankomne som ikke kan lese norsk og ikke kan lese sine barns skolebøker, reagerte, og kontaktet meg. Dette skriver jeg i min e-post til LDO, men også denne konteksten var «feil», ifølge Norsk PEN.

De siste ukers debatt om «Sitronlimonaden» er noe annet enn de vanlige minoritetsdiskusjonene: Siden 90-tallet har disse dreid seg om tvang, ære og sosial kontroll. Disse debattene utløser aldri anklager om «sensur» eller ytringsfrihetsinnskrenkelse. Tvert imot.

For hva er det disse debattene har til felles? Jo, at problemene alltid er hos minoriteten, aldri hos majoriteten. Majoriteten kritiserer til stadighet forhold ved minoritetene. Jeg kritiserer til stadighet forhold ved majoriteten.

Debatten om «Sitronlimonaden» er et tegn på at minoriteter ønsker å diskutere presentasjonen av oss selv. Vi ønsker fokus på det som samler, ikke skiller, oss, spesielt overfor våre barn i skolesammenheng. Barn ned i 6-9-årsalderen bør kanskje slippe statlige lærebøker med stereotypiske framstillinger av «de andre»? Det at slikt framsettes i skjønnlitteraturen er noe annet enn når det er barn i skolesammenheng som utsettes for det, i et kort utdrag.

Der andre er bekymret for Frp's bruk av ordet snikislamisering, er jeg mer bekymret for de forestillingene vi skaper av «de andre» i skolesammenheng. Spesielt de bilder statlige skolebøker skaper hos barn som er så unge at de ikke tenker så mye over det de leser. Barn er mindre i stand til å skjønne subtil retorikk. Stereotype framstillinger setter representasjonen av minoritetene tilbake i tid.

Dette har aldri vært et forsøk på å «sensurere» en barnebok, slik Norsk PEN har hevdet utallige ganger, og ikke slutter med. Det har heller ikke vært et forsøk på å innskrenke «ytringsfriheten». Slike absurde anklager skitner til Norsk PENs ridderlige kappe.

Dersom vi med minoritetsbakgrunn aksepterer Norsk PENs argumentasjon i denne saken, innebærer det at vi ikke lenger kan bruke Likestilling- og diskrimineringsombudet uten å bli anklaget for å forsøke å innskrenke ytringsfriheten og bedrive sensur. Men vi vil ikke la oss kneble.

Norsk PEN ønsker å styre hvordan minoriteter skal, og ikke skal, få agere i Norge. Lederen vil helst nekte oss å kontakte Likestilling- og diskrimineringsombudet, eller «staten» som den nye Norsk PEN-lederen nå kaller det.

Jeg vil derfor oppfordre alle minoriteter til å fortsette og bruke offentlige instanser som er ment å sikre demokratiets verdier. Vi har ennå ytringsfrihet til å sparke oppover.

Jeg vil også takke forlaget Magikon for at de på eget initiativ, før min e-post til ombudet, selv endret formuleringer i boka. Og dette i de samme utdragene av «Sitronlimonaden» som nå har vært diskutert i riksavisene, statskanalen og på Dagsnytt Atten.

Ytringsfriheten i Norge har gjort det mulig å løfte en viktig debatt for minoritetene. En debatt som hadde vært tjent med at forlag og Norsk PEN gikk etter ball, ikke etter person.

Debatten har faktisk ført til at det nå er knyttet kontakt mellom de tre største forlagene i landet og frivillige minoritetsrepresentanter. Slik kan det nok bli bedre kvalitet i lærebøkene i de statlige skolene.

Mis- og feilrepresentasjon av minoritetsforhold i skolemateriell var ett av flere innspill til Likestillings- og diskrimineringsombudet da de på initiativ fra regjeringen skulle innhente tilbakemeldinger på hvordan man kan bekjempe diskriminering. Dette vet jeg, fordi jeg i sju år arbeidet mot rasisme i organisatorisk sammenheng, og fordi jeg for et halvt år siden frivillig deltok i et åpent møte hos LDO om nettopp dette.

Flere år etter at jeg var leder i en antirasistisk organisasjon, blir jeg fortsatt kontaktet av minoritetsmiljøene. Derfor ble denne debatten utløst.

Heldigvis, fordi vi bor i et land som Norge, er det ikke ofte slikt skjer.

Måtte aldri noen igjen bli anklaget for «sensur» når de bruker sin ytringsfrihet.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media