AYLAN KURDI: Når den dag kommer, husker vi igjen at det druknede barnet i en strandkant i Hellas er vårt alles barn, skriver Jensen. Foto: AP
AYLAN KURDI: Når den dag kommer, husker vi igjen at det druknede barnet i en strandkant i Hellas er vårt alles barn, skriver Jensen. Foto: APVis mer

Vi lengter etter fellesskap

En mann i Danmark spytter på flyktninger fra en bro. Er han typisk dansk?

Meninger

Det ligger et druknet barn i vannkanten på en gresk øy.

Alle mødre og fedre kjenner engstelsen som alltid lurer ved synet av deres egne barn, selv i de lykkeligste stunder: Frykten for at det kan skje dem noe. Nå har et barn blitt rammet av det mest forferdelige av alt. I dette øyeblikket, da blikkene våre faller på det, blir den druknede, lille gutten våre alles barn. Et barn er et universelt håp, og håpet har sluttet å puste.

Så glemmer vi ham. Hans søsken og foreldre, fettere og kusiner, onkler og tanter, kommer for tett på oss. De går på motorveiene i noe som kan minne om en folkevandring. De er på flukt fra strandkanten, fra drukningsdøden og andre former for død.

En mann i Danmark spytter på dem fra en bro. Er han typisk dansk? Representativ for et land som nettopp har stemt et flertall av fremmedfiendtlige partier til makten? Er det den druknede gutten mannen spytter på? Nei, roper alle i kor. Mannen er syk. Han kan ikke noe for det.

Danmarks integreringsminister Inger Støjbjerg har ingen kjent medisinsk diagnose. Ufortrødent fortsetter hun spyttemannens arbeid når hun fornyer dansk politikk. I stedet for et integreringsdepartement har vi nå et spyttedepartement. Med støtte fra flertallet i Folketinget blir det vedtatt en rekke lover innen asylområdet. De har som formål å ta fra flyktningene som har vært så uheldige å ende i landet vårt den siste rest av menneskeverd. Har de et smykke på seg når de står ved grensene våre, en giftering, en brosje eller et armbånd, vil det bli konfiskert av politiet. Hånet, foraktet og spyttet på, og frastjålet sine siste verdier, inviteres de til å overveie om ikke drukningsdøden likevel hadde vært å foretrekke. Spyttemannen har forlatt broen over motorveien. Nå står Folketingets flertall der i stedet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Så følger det neste kapittelet i den druknede guttens historie: Terrorattentatet i Paris. Vi vet nå hvem gutten er, en kommende terrorist. En av de mektigste figurer i regjeringens bakland, formann i utenrikskomitéen Søren Espersen, sier det direkte. I kampen mot attentatets bakmenn, Islamsk Stat, må vi nå bombe kvinner og barn. Det mangler bare at Espersen, som er kjent for sin praktiske sans, påpeker at i disse sparetider bør gravide kvinner være primærmål. Med en fulltrekker kan vi utslette to liv med bare ett missil.

I mellomtiden sørger vi. Vi legger ned blomster, vi gråter offentlig, Facebook fylles av dyptfølte uttalelser. Sørgeritualet er blitt vårt nye fellesskap. Det er ikke de mange millioner flyktningene, de tusener av druknede eller hundretusener drepte, vi sørger over. Det er oss selv og våre egne falne, som vi benekter er ofre for en krig vi selv har startet.

Den tsjekkoslovakiske forfatteren Milan Kundera ga en gang følgende definisjon på kitsch: Kitsch er ikke når du feller en tåre. Kitsch er når du peker på øyet ditt og med en stemme som bevrer av følelser utbryter: Se, jeg gråter!

Da Nord-Koreas leder Kim Il Jong døde, ble de indoktrinerte massene kommandert ut på gata for å gråte offentlig. De som ikke gråt ble ført bort til en uviss skjebne. Det er Danmark i dag: Offentlig gråt beviser at du hører til i de gode følelsers selskap, mens spørsmål fremsatt i en nøktern tone øyeblikkelig får skandalestatus. Kunsten å gråte i kor er vår nye nasjonale samværsform.

Vi lever ikke i terrorens tidsalder. Det er heller ikke noen tredje verdenskrig som har startet foran øynene på oss. For en verdenskrig forutsetter suverene stater, som enten kjemper for å utvide territoriet sitt eller bestreber seg på å forsvare dem. Vi lever i en global krig, som springer ut fra nasjoner som har brutt sammen. I en krig som ikke har noe med frihet og demokrati å gjøre, har Danmark gått til sengs med de mest uhumske partnere som lar seg oppdrive på kloden, blant dem al-Assad og Putin. Ingen løfter en finger for å forsvare den syriske befolkningen.

Vestens bombefly er ikke annet enn luftvåpen for shiamuslimske militser i det nordlige Irak og Syria. Militser, som i likhet med motstanderne i Islamsk Stat, har blodige etniske utrensninger som sitt mål. Imens vi overlater massemordene til våre skruppelløse allierte, og millioner strander i fremtidsløse teltleirer, synger vi vår lovsang til champagne-kontinentet Europa.

I året som har gått har det vært to folkeavstemninger for og mot det etablerte Danmark. Det første var folketingsvalget i sommer, det andre var folkeavstemningen om avskaffelsen av rettsforbeholdet i EU. I begge tilfellene endte det med et nei til de etablerte partiene og deres verdensbilde. Selv om jeg selv stemte ja i EU-avstemningen, anser jeg de to nei-ene som et sunnhetstegn, begynnelsen på en oppvåkning i et demokrati som er stadig mer dysfunksjonelt. Vi føler at EU er for stort til å kunne fungere som fellesskap og vi ved at Danmark ikke lenger er et fellesskap.

Vi lengter etter fellesskap. Det er en lengsel vi deler med alle mennesker i verden, også dem vi tror er fiendene våre. Over alt lider vi av den samme identitetskrisen. Det er globaliseringens frigjorte markedskrefter som bryter ned alle kjente former for fellesskap. Det er tidas virkelige eksistensielle trussel, ikke en flokk fanatikere i sanden i Midtøsten.

Det er først når vi handler målrettet med tanke på selv å skape vår fremtid at fellesskap igjen blir mulig. Danmark opplevde det i september, da dansker på tvers av alle grenser, sosiale, politiske og etniske, rykket ut for å hjelpe de syriske flyktningene som gikk på motorveiene. Det var det største, mest oppløftende øyeblikket i det nyere Danmarks historie. En ny nasjons fødsel, som samtidig bevarte alt det beste ved den gamle. Aktivistgruppen Venligboerne har nå over 150 000 medlemmer, langt flere enn de politiske partiene.

Jeg håper at de etablerte politiske partiene bryter sammen i de kommende år, og at vi får den fornyelsen av demokratiet som vi så inderlig trenger. Når det skjer, skal Christiansborg lukkes og forvandles til et museum over et demokrati i forfall. Et politisk Madame Tussaud, hvor flertallet av det nåværende tings politikere står utstilt i voks i de tomme gangene, mens de selv er sent hjem til privatlivets nådige fred. Vi kan tegne et nytt parlament i glass, som et løfte om et fellesskap hvis fundament er gjennomsiktighet og deltakelse.

Når den dag kommer, husker vi igjen at det druknede barnet i en strandkant i Hellas er vårt alles barn. Og at et uskyldig liv som går tapt, er et tap som rammer oss alle.

Så vil det ikke bare være døden vi minnes, men også et nytt håps fødsel.

Den danske forfatteren Carsten Jensen.    Foto: Steinar Buholm/Dagbladet.
Den danske forfatteren Carsten Jensen. Foto: Steinar Buholm/Dagbladet. Vis mer