Gratis: «Lik rett til utdanning - forsvar gratisprinsippet», lød parolene i 1. mai-toget i Oslo i fjor.&nbsp;<span style="background-color: initial;">Foto: Fredrik Varfjell / NTB Scanpix.</span>
Gratis: «Lik rett til utdanning - forsvar gratisprinsippet», lød parolene i 1. mai-toget i Oslo i fjor. Foto: Fredrik Varfjell / NTB Scanpix.Vis mer

Debatt: Gratisprinsippet

Vi lever i en illusjon om at den norske skolen er gratis

Gratisprinsippet virker mot sin hensikt og vi må se etter nye alternativer.

Meninger

Det har snart gått 15 år siden lovendringen som innførte det såkalte gratisprinsippet. Nå er det på høy tid å ta loven opp til ny vurdering. Prinsippet fungerer mot sin hensikt, og vi må se etter nye alternativer for å sikre et tilbud til beste for eleven og de foresatte.

Peter Haltorp. Foto: Privat.
Peter Haltorp. Foto: Privat. Vis mer

Det er ingen skoler i Norge som overholder gratisprinsippet. Jeg skal vise at det i høyeste grad er egenbetaling på alle skoler i landet. Jeg vil påstå at det aldri har vært høyere press og mer utgifter pålagt foresatte enn i dag. Likevel lever vi i den illusjonen om at skolen er gratis. Skolene bør få tilbake sin frihet både organisatorisk og økonomisk - i nært samarbeid med de foresatte.

I Norge skal den offentlige grunnskoleopplæringen være gratis. For å tydeliggjøre dette ble opplæringsloven endret i 2002. I § 2-15 Rett til gratis offentleg grunnskoleopplæring legges det et klart forbud mot å kreve egenbetaling i forbindelse med all opplæring i skolen. Dette skal sikre alle elevers rett til opplæring uavhengig av foresattes økonomiske situasjon. Kommunen skal altså dekke utgiftene til undervisningsmateriell, transport tilknyttet opplæringen, leirskoleopphold og ekskursjoner.

De offentlige skolene i landet vårt har aldri hatt en tradisjon med å kreve penger fra foresatte. Har skolen spurt om noe har det dreid seg om mindre beløp til utflukter og aktiviteter ofte med muligheten til å velge et alternativ uten kostnader. Skolenes praksis med leirskoler og til dels såkalte kunnskapsreiser til Mellom-Europa førte til at enkelte skoler krevde en andel egenbetaling. Dette var bakgrunnen for lovendringen. Foresatte som ikke hadde råd til å koste slike reiser, skulle slippe et økonomisk press.

Lovendringen har ført til mye usikkerhet om hvordan skolene kan engasjere seg i planleggingen av aktiviteter og gitt store variasjoner rundt håndhevelse av lovverket fra skole til skole og fra kommune til kommune. Skolen er i realiteten ikke gratis likevel. Her er noen eksempler:

Ved oppstart i 1. klasse: Har kommunen delt ut skolesekker til alle? Hvordan skal man frakte alle bøkene de er pålagt å ha med seg til og fra skolen? Hvordan skal man holde orden på skrivesakene elevene får utdelt? Pennal får de heller ikke. De skal være ute i friminuttene og de skal ha klær og skift til uteskole liggende på skolen til enhver tid. I faget kroppsøving er de pålagt å ha med sko som ikke setter merker i haller, gymtøy til både inne- og utetrening. Alt dette er pålegg for å kunne gjennomføre undervisningen.

Elever over hele landet får ikke lov til å delta i gymtimen uten at skolens krav om utstyr er innfridd. Ved ski- og akedager kommer det pålegg om å ta med ski eller akebrett. Hva med sykkelturer? Kommunen stiller verken med sykler eller hjelmer. Ikke tursekk heller, men foresatte blir pålagt å utruste sine respektive med slike, og de som ikke måtte ha egnet utstyr blir bedt om å skaffe seg det.

Skolene ber elevene ta med forkle til mat- og helsetimene, de spør om penger til klassekassa, ber alle ta med 50 kroner til omvendt julekalender, pizza, brus og utkledningstøy til karneval, pålegg til påskelunsj og godteri og brus til sommeravslutningen.

Penger til gaver til kontaktlærer, drikkeflasker, mat i matbokser, grillmat, fotballtøy til turneringen, hodelykter, fakler til lavoturen, flagg til 17. mai, penger til FN-kafè og mer til. Foresatte og elever er dessuten helt avhengig av datamaskin for å henge med. De må logge inn på It’s Learning/Visma/Fronter for å sjekke ukeplaner, vurderinger og korrespondanse mellom hjem og skole. Alt dette er krav som medfører utlegg knyttet til opplæringen, og som bryter med opplæringsloven.

Det er også mange tilfeller av kjøpepress og forventninger i skolen som fører til egenbetaling. Noen skoler har kantine. Ingen krever at en kjøper noe her, men følelsen av å være den som aldri har penger til å handle noe rammer mange skoleelever daglig. Skolens tilbud om skolegenser handler om det samme. Det gjør også melkeordningen som på mange skoler er et abonnement som ofte har et sortiment langt utover en liten kartong med lett-melk. Ingen vil bli sittende igjen tomhendte når utleveringen av melkeprodukter foretas i klasserommet.

Fotografering likeså. Her kommer et kommersielt foretak inn i skolens undervisningstid for å ta bilder av elevene. Om du liker det eller ei, kommer bildene hjem i postkassa med en regning på flere hundre kroner. Selvfølgelig kan du avbestille, si nei til melk og skolegenser, men slike valg legger press på foresatte.

Ved forbudet mot egenbetaling er skolen prisgitt de foresattes engasjement til enhver tid for å få til arrangementer utenom skolen. Engasjementet i denne gruppen bidrar ikke med kontinuitet og varierer mye fra kull til kull. Noen grupper av foresatte er enhetlige, fulle av initiativ og pågangsmot. Elevene reiser på «kunnskapsreiser», leirskoler, utenlandsturer og har sosiale happeninger etter innsamlinger til en felleskasse.

Andre grupper får ikke til noe. Dette opplever elevene som frustrerende og urettferdig. Skolen bør sikre kontinuitet og kvalitet og være navet i en slik organisering.

Mange av de nevnte tiltakene er viktige og av og til nødvendige i forhold til elevenes trivsel, gjennomføring av pedagogisk virksomhet og for å befeste skolens rolle som samfunnsbygger. Samtidig later departementet som om skolen er gratis. Det er den langt unna å være. Derfor bør loven endres.

Forbudet mot egenbetaling bør oppheves og heller inneholde et avsnitt hvor foresatte kan søke skolekontoret om støtte hvis økonomien er presset. Elever i grunnskolen ønsker sjelden å skille seg ut. Lovendringen med gratisprinsippet har ikke hjulpet til med dette. Den er feilslått. Den har heller gjort det slik at aktiviteter skolen arrangerte som sikret at alle kunne få gode opplevelser sammen, er innskrenket. Det er trist.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook