Illustrasjon: FLU HARTBERG
Illustrasjon: FLU HARTBERGVis mer

Vi lever i et samfunn hvor det blir mindre post og mer modernisme.

Post post. 

Meninger

Samferdselsdepartementet vil at Posten slår sammen A- og B-post, hvilket betyr at alle brev vil ta to dager på å komme fram. Det er som om Norge og Sverige slo seg sammen og det norske fotballandslaget skulle representere unionen.

Hvis forslaget går gjennom, blir ni brevsorteringsterminaler slått sammen til tre. 400 årsverk ryker i brevsektoren, tilsvarende 550 ansatte. I tillegg vil regjeringen åpne for at 10 prosent av befolkningen – her snakker vi om dere, bygdefolk, dere som allerede har ulv og bobilturister å stri med – ikke skal ha rett til å få levert post hver dag. Det er selvfølgelig folkets feil. Vi sender færre brev på papir. Dermed taper Posten inntekter. Økt netthandel fører til mer pakkepost, men det vi bruker på å få tilsendt topper fra Zalando og anabole steroider fra Bulgaria, hjelper ikke. Enten kan inntektene derfra ikke kompensere for tapet, eller så går det ikke an å bruke pakkepenger på å opprettholde brevtilbudet.

Jeg har tilbrakt mye av mitt liv på Postkontoret. Jeg har hentet posten i postboks før skoledagen, rastløs og spent, på om dette ville være dagen for et nytt nummer av Gateavisa eller The Avengers. Jeg har levd både uten og med postnummer. Jeg har vært kunde i Postsparebanken, stått og snøftet bak gamle damer som betalte regninger med femtiøringer. Jeg har sendt originaltegninger til redaktører og fått trykksaker tilbake.

Jeg har sett Postverket bli til Posten, pakkeposten bli til Bring, glasslukene forsvinne, lukene bli færre, køene bli kortere og logoen skifte fra posthorn til Pokémon-ball. Jeg har sett postkontorene utvide tilbudet til bøker og cd-er og DVD-bokser med krigsdokumentarer og klassiske monsterfilmer, for deretter å bli til nesten bare postkontor igjen.

Mange av oss har vokst opp i en verden av fysisk format og god tid. Ingen venter på brev lenger. Det som haster forteller vi hverandre på andre måter. Vi sender halvparten så mange brev som i 2000, og færre vil det bli. Det vil sikkert komme trender med håndskrevne brev, pennesplitter og kalligrafi, men de vil være trender og subkulturer. Som vinyl og snurrebarter og retro-gaming og partiet Rødt.

Nostalgi skal ikke avgjøre politikken. Og når Posten skal gå med overskudd i alle ledd, kan man ikke kreve at den opprettholder et tilbud hvor det ikke lenger fins noen etterspørsel. Ikke mer enn jeg forlanger at byrådet i Oslo skal sørge for egne filer til hest og kjerre. Likevel: Det kjennes som om noe har snudd.

Vi er vant til at offentlige tilbud utvides og gir flere muligheter. Flere kan ta høyere utdanning, homofile og lesbiske kan gifte seg, mamma- og pappapermen blir lengre. Nå ser vi det motsatte. Vi har nådd toppen og er på vei ned igjen. Samfunnet er i gang med å avsiviliseres. Som om veier skulle stenges, strømmen skrus av om natta, varmtvannet ta slutt. Forslaget om dårligere brevpost kommer etter at Posten har sluttet med lørdagsombæring. Som også har ført til at mange abonnenter i grisgrendte strøk ikke lenger får lørdagsavisa, fordi firmaet som fikk anbudet ikke makter det som Posten gjorde før. Kanskje det er naturlig at brevposten skal ta mer tid og budtjenestene svekkes i et samfunn hvor man legger ned offentlige svømmehaller og det bygges private badeland (som må stenge når det viser seg at de er bakteriebomber). Hvor det tar en time mindre enn på syttitallet å kjøre egen bil fra Oslo til Skien, mens toget bruker ett minutt mer. Nedbyggingen av Posten er som brennmaneter: Naturlig, men vanskelig å elske.

Politikerne som de fleste av oss har valgt, vil at Posten skal lønne seg. De har bestemt at Posten ikke skal være politikk, men butikk. Derfor inneholder sektormeldingen også et forslag om at forholdene for posttjenester som en del av samfunnets infrastruktur i framtida ikke lenger avgjøres av Stortinget, men statsråden. Å bestemme at noe skal unntas politisk behandling er også en politisk avgjørelse. Vi må våge å ta debatten: Skal Posten lønne seg? Mer enn veibygging? Mer enn helsevesenet? Er Posten et fellesgode? Kan det finnes en samfunnsmessig gevinst som er vanskelig å måle, men at det egentlig kommer ut i pluss? Og lønner politikk seg? Det fins billigere måter enn demokrati å organisere et samfunn på, men det er ikke gitt at vi vil ha det sånn.

Noe kan måles. Helsevesenet sender prøver, biologisk materiale og medisiner som må fort fram. Når A-posten forsvinner, må disse sendes med egne budordninger eller på annet vis. Ifølge Samferdselsdepartementet vil dette koste Helsevesenet 25 millioner kroner mer i året. Senterpartiet, Venstre og KrF sier at dette må fikses før de kan stemme for å kutte ut A-posten.

Opposisjonen og KrF er mot at norske husstander skal få post færre enn fem dager i uka. Altså må regjeringen ha støtte av Venstre på dette punktet. Det blir spennende dager, ikke minst i Venstre. Og transport- og kommunikasjonskomitéen leverer sin innstilling 15. november. Hvis det fins folk til å levere den.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook