VÅR STØRST SEIER: - At vi ikke har latt oss forandre er vår største seier over Anders Behring Breivik, skriver Anne Holt. Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
VÅR STØRST SEIER: - At vi ikke har latt oss forandre er vår største seier over Anders Behring Breivik, skriver Anne Holt. Foto: Lars Eivind Bones / DagbladetVis mer

Vi lot oss ikke forandre

Forfatter og jurist Anne Holt skriver om hvordan terroristen har forandret Norge.

Klokken 17.16 fredag den 22. juli 2011, etter anslaget mot regjeringskvartalet, før vi visste om det som akkurat tok til på Utøya, sendte jeg min første tekstmelding den dagen. Den gikk til en svensk venn, og lød slik: «Nå blir Norge et mye verre land å bo i. Dypt tragisk for både oss og alle andre. Trist hilsen fra Anne.» En annen SMS ble sendt senere på kvelden, da tallene fra Utøya vokste og vi omsider fikk vite at det var en nordmann som sto bak angrepene: «Fælt, fælt, fælt med Utøya. Men kanskje Norge kan bli bedre etter dette.»

Dette spranget fra pessimisme til en form for absurd og blodstenket, om ikke optimisme, så i alle fall en slags lettelse over gjerningsmannens nasjonalitet, var jeg knapt alene om. Nå, ni måneder senere, innser jeg at jeg tok feil både om ettermiddagen og utpå natten dette grusomme døgnet i vår historie.

Det finnes selvsagt noen hundretalls mennesker her i landet hvis tilværelse aldri blir den samme. De som mistet noen de elsket har måttet ta fatt på et helt ny tilværelse som vi andre knapt kan fatte tyngden ved. De mange som direkte gjennomgikk marerittet i Oslo og på Utøya har fått fysiske og psykiske arr de i varierende grad vil være preget av resten av livet. Representanter for besluttende myndigheter, helsevesen og politi har gjort erfaringer som åpenbart har merket dem.

Men Norge som nasjon er ikke forandret.

Norge er fortsatt et trygt, rikt land i Europas ytterkant, en inkluderende velferdsstat hvis problemer i verdensmålestokk er helt marginale. Her er ytringsfrihet, skarpe ordskifter og fravær av nød, her er likestilling, gratis utdanning og god helse. I hovedsak, vel å merke. Her er også, som alle andre steder, kriminalitet og urettferdighet, rasisme, misnøye og overgrep mot både grupper og enkeltindivider.

Poenget er: Sånn var det før, også.

I de uvirkelige dagene og ukene etter den 22. juli så vi riktignok en side av vårt samfunn vi ikke helt hadde sett tidligere. Det ble manet til samhold, fred og demokrati. Det var rosetog, kollektiv sorg og stille markeringer; konturene av Det Store Vi ble med ett tydelig. Dette forbauset mange utlendinger.

Men var det egentlig egnet til å forbause oss selv?

Har ikke Norge, minst siden andre verdenskrig, vært et av de få land i verden der man kunne forvente en slik ikke-aggressiv reaksjon? Var vi ikke nettopp gjennom den konsensuspregede politiske utvikling mot det Norge vi utgjorde om formiddagen den 22. juli 2011 langt bedre rustet enn de fleste til ikke å miste oss selv til raseriet?

Jeg tror det.

Like plutselig som Det Store Vi oppsto, like raskt forsvant det så snart den siste, tragiske begravelsen var overstått og alle ofrene behørig hedret på nasjonalt nivå. Valgkampen sto i stampe en kort periode, men det varte ikke lenge. Grumset på Internett ble stanset noen små uker, men kakerlakker lar seg ikke kue og kom kjapt tilbake. Regjeringen regjerte, folk ferierte, skoleåret begynte, valget kom og gikk, med noen små overraskelser, riktignok, men ingen virkelig store. Politikk ble igjen politikk, dagligliv ble dagligliv for oss som ikke var helt direkte berørt: Norge kom seg i det hele tatt bemerkelsesverdig fort i gjenge. Noen nye stemmer i offentligheten rikere, kanskje noen få offentlige rom fattigere, som områdene rundt våre politikere og vårt embetsverk. En bedre beredskap kommer vi til å få, noe det bare er å håpe vi ikke kommer til å måtte gjøre bruk av på lenge.

For øvrig er alt ved det gamle.

Og deri ligger vår styrke.

At vi ikke har latt oss forandre er vår største seier over Anders Behring Breivik. Det ubetydeliggjør hans store prosjekt, og tydeliggjør hans gjerninger som det de ganske enkelt var: totalt meningsløse massedrap. At vi heller ikke skal la oss forandre av det som skal skje gjennom rettssaken, blir vår neste store utfordring. For når det skal avgjøres om gjerningsmannen bak 77 menneskers brutale død var tilregnelig, vil vi enda en gang settes på prøve. Juridisk kan man muligens fortsatt snakke om en terrorhandling dersom mannen var gal. Likevel vil jeg ikke være alene om å tenke: Sto vi i virkeligheten ikke overfor terror denne grå ettermiddagen i fellesferien? Var vi i stedet offer for noe som best kan kalles en naturkatastrofe? Noe som bare plutselig skjer og vanskelig kunne vært unngått? Kan en psykotisk mann i det hele tatt tillegges politiske motiver? Er det meningsfullt å snakke om en ekstrem høyreradikaler dersom mannen var sprøyte gal? Vil den endelige dommen bli - om noen år, når vi alle har fått både ugjerning, prosess og rettslige avgjørelser på avstand - at denne grusomme handlingen absolutt intet hadde med politikk å gjøre?

Jeg vet sannelig ikke.

Man kan bare håpe at rettssaken gir oss så gode svar at vi alle kan leve med dommen, hva enn den måtte innebære. Domstolen har hatt en dårlig start ved å beslutte at gjerningsmannens forklaring ikke skal TV-overføres. Hver enkelt av oss burde få mulighet til å supplere fagfolkenes vurdering av Anders Behring Breiviks psyke med vår egen sunne fornuft. Etter den 22. juli viste det norske folk at vi var til å stole på. Ikke å tilgjengeliggjøre forbryterens egen forklaring i all sin groteske forskruddhet, og muligens galskap, er å mistro hver og én av oss.

Dommen over massemorderen må bli en dom i henhold til gjeldende lov. Det blir den. Den største utfordringen er likevel at rettergangen formidles på en måte som gjør at vi alle kan forstå og leve med resultatet av den. Bare slik vil vi kunne gå videre med vissheten: Vi lot oss ikke rokke av en slik mann. Ikke en millimeter.

Det har ikke Anders Behring Breivik fortjent.

Ikke vi heller.

Les også:
Jan Kjærstad: Det mangelfulle oppgjøret
Anne B. Ragde: Det var én mot alle. Nå er det alle mot én
Hans Olav Lahlum: Slik taklet vi Breivik