Debatt: Skillsmisse

Vi må anerkjenne barnas motstandskamp i skilsmissekonflikter

Barn er mer enn et passivt offer i skilsmissekonflikter. Om vi skal hjelpe barn må vi også se motstanden som barn bidrar med på vegne av seg selv og familien.

PÅ EGNE PREMISSER: Barn og ungdom bør få hjelp med familievansker ut ifra egne premisser, skriver artikkelforfatterne. Illustrasjonsfoto: NTB scanpix
PÅ EGNE PREMISSER: Barn og ungdom bør få hjelp med familievansker ut ifra egne premisser, skriver artikkelforfatterne. Illustrasjonsfoto: NTB scanpixVis mer
Meninger

Hvert tiende barn i skilte familier har foreldre som er i langvarig konflikt. Vi kjenner til mange av barna som strever med å søke ly. I familiene der konflikthavet har satt et varig preg, der mamma og pappa er hver sin øy. Vi kjenner til de som må vandre barbeint over den smale hengebroen, høyt over ruinene av foreldrenes samarbeidsbro. Vi kan forestille oss sikkerhetslinen fra mammahjertet, og rykket som barnet kjenner fra mors bekymring på ferden over til far. Omsorgen i smerten.

Vi kan se for oss lengselen i en ruvende pappa, i det han kaster ut «du hører også til her»-lassoen, varmen og spenntaket i brystet som får barnet til å sokne etter svar. Mange kan forestille seg redselen til mor, om å ikke vite hva som skjer hos far. Andre deler fars frykt for misbruk av makt, av at mor holder barnet igjen. Historier der barn er det passive offeret tar tak i oss. Det gjør oss bekymret, men samtidig blind for barnet.

Voksnes forståelse setter ofte premissene for hvordan vi forstår barn i skilsmissekonflikter. Det er lett å legge merke til hvordan foreldres dragkamp skaper lojalitetskonflikt og bli belastende for «barna på hengebroen». Men vi går ofte glipp av at barn forfatter egne historier av familielivet, der de plasserer seg selv og andre i forhold til vanskene. Barns unike forståelse av familievansker varierer selv mellom søsken.

Konflikter i skilte familier handler om så mye mer enn å være vitne til intense og uløste konflikter mellom foreldre. Det handler om hvordan uro, mistillit og fiendskap har tar grep og truer familielivet. Om mors invaderende utspørringer av hva som skjer hos pappa eller barn som børster av seg «mammagleden» før de går inn til far.

Om klumpen i halsen, av ikke å kunne fortelle venner at favorittjakken er på samvær, da den har fast adresse hos mor. Om «hos mamma»-klær og «hos pappa»-klær. Om stille klesbytter i gangen, og ansvaret som følger med når bagen skal forsegles forsvarlig slik at lukten av mamma ikke siver inn til far.

Uten barnas perspektiv, så ser vi heller ikke ressursene de benytter i motstanden mot vanskene. Forskning viser at det er stor variasjon mellom barn og i hvilken grad barn får et godt liv til tross for konflikten.

Barns motstandskraft i familiekonflikter avhenger av i hvilken grad konflikten gir mening og utgjør en trussel for barnet. Det avhenger av kvaliteten på relasjon til foreldre og om de opplever trygghet og støtte i hvert av hjemmene.

15 prosent av skilte familier er belastet med langvarige konflikter mellom foreldre, selv seks år etter samlivsbruddet.

Barn er ofte voksnes marionetter i debatter om skilsmissekonflikter. De blir brukt i stråmannsargumentasjon for å redusere foreldrekonflikter til manglende likestilling mellom foreldre. Barn som ikke tilpasser seg et delt familieliv risikerer å bli mistenkeliggjort for å være offer for manipulasjon og fiendtlighet fra den ene forelderen. Dersom vi forstår barn som passive offer tar vi også for gitt at barn forstår familielivet innenfor rammen av en foreldrekonflikt.

Et nylig publisert studie, ved HEMIL-senteret ved Universitetet i Bergen viser hvilke dominerende posisjoner barn (9–16) inntar i langvarige familiekonflikter. Utfordringene i familielivet fremkom som tre ulike historiefortellinger: I fortellingen om familiekonflikt, i fortellingen om livet som mer enn familieutfordringer og i fortellingen om den trøblete forelder.

I fortellingen om familiekonflikt så inntar barn posisjonen av å «holde balansen». Barn og ungdom forsøkte å bidra til balansen i familien ved å holde seg ute av konflikten. Noen barn mestret å holde balansen og å skjerme seg fra konfliktene. En del ungdom klarte ikke å finne balansen mellom foreldrenes motstridende ønsker, og ble holdt ansvarlige for konflikten.

I fortellingene om livet som mer enn familieutfordringer inntok barna posisjonen av å «holde på med livet». En del protesterte mot å bli forstått som offer, de beskrev at de til tross vansker i familien hadde et godt liv. De var opptatt av at de mestret livet, hadde gode karakterer, god kontakt med venner og tilgjengelig sosial støtte.

Andre forsto utfordringene innen historiefortellingen om «den trøblete forelder». Disse barna inntok posisjonen av å «holde avstand», for å skjerme seg fra foreldre som nedvurderte og snakket stygt om den andre forelderen. Flere ungdom fortalte at de selv tok initiativet til å flytte ut, og redusere kontakt med «den trøblete forelderen».

Dette er i tråd med en rekke studier av skilsmisseforskeren Robert Emery som viser at foreldres nedvurdering gir en bumerangeffekt, forelderen som kritiserer gjør at barnet opplever at kvaliteten på relasjonen blir redusert. Det gir intuitivt mening, negativ omtale av de vi er glad i skaper avstand, da det er belastende å høre. Det er viktig kunnskap: Dersom foreldre devaluerer den andre forelderen foran barnet, så vil det sannsynligvis slå tilbake og skade egen relasjon til barnet.

De ulike posisjonene som barn inntar i familien, kan forstås som en måte å gjøre motstand mot skadevirkningene av familiekonflikten. Dersom dette blir anerkjent, vil det kunne styrke barnets og forstås som sunn motstand som virker helende. Det betyr at den «trøblete forelderen» anerkjenner voksenansvaret for å bedre relasjonen til barnet og ser barns avstandtagen som egenbeskyttelse mot opplevde krenkelser og uløste relasjonelle vansker.

Barn er ofte alenegjort med utfordringene fra konflikten. Derfor bør vi være varsomme med å redusere komplekse relasjonelle vansker til individuelle problemer. Selv om angsten oppdages under den intrapsykiske lupen, så vil frykten vedvare inntil barnet og familien får hjelp med de relasjonelle vanskene. I terapeutisk arbeid med familiekonflikter så er det «helheten av barnet i familien» som er klienten.

Barn og ungdom bør få hjelp med familievansker ut ifra egne premisser. Ungdom burde i større grad benytte lavterskeltilbudet på familiekontoret og få tilgang på familieterapeuter med spesialkompetanse på vansker i familierelasjoner. Retten bør i større grad få bistand i barne- og familiesaker av masterutdannede familieterapeuter som kan bidra med inngående kunnskap om familiedynamikk som sakkyndig, mekler og terapeut.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.