MÅ REGULERES: Kraftige klimakutt kan skje gjennom blant annet å regulere flytrafikken, skriver MDGs stortingsrepresentant. Foto: Shutterstock / NTB Scanpix
MÅ REGULERES: Kraftige klimakutt kan skje gjennom blant annet å regulere flytrafikken, skriver MDGs stortingsrepresentant. Foto: Shutterstock / NTB ScanpixVis mer

Debatt: Klima

Vi må begynne å telle CO₂

Det er umulig å forstå klimapolitikken så lenge vi ikke har noen felles oversikt over de prioriteringene som står foran oss.

Meninger

vDet er ingen som kan si om klimaet vinner eller taper på statsbudsjettet regjeringen la fram i forrige uke. Regjeringen lar være å telle CO₂-utslippene. Dermed teller ikke klimapolitikken.

«Jeg tror at hvis man måler hva vi gjør i dette budsjettet, så vil det nok være tidenes miljø- og klimabudsjett», sa Solberg da hun la fram statsbudsjettet i forrige uke. Men det er umulig å vite om hun snakker sant. Regjeringen leverer nemlig ingen samlet oversikt over hvordan budsjettet vil påvirke klimagassutslippene våre. De måler ikke hva de gjør.

Tenk deg at statsbudsjettet ikke inneholdt noen oversikt over hvor mye penger som ble brukt, eller hvor mye pengebruken økte fra i fjor til i år. Eller tenk deg at det var umulig å finne ut om du kom til å måtte betale mindre eller mer i skatt, og det ikke forelå noen informasjon om hvilke budsjettposter som var kuttet eller om budsjettet gikk med dundrende underskudd.

Verken opposisjonen, journalister eller folk flest ville ha akseptert at en regjering behandlet skattepengene våre på denne måten. Likevel er det akkurat slik Erna Solberg og regjeringen oppfører seg når det kommer til å forvalte klimautslippene våre. De eneste tallene regjeringen presenterer, er en gammel framskrivning fra 2014. Ifølge denne vil norske utslipp bare ha sunket med 2,1 prosent innen 2030 – et år der Norge har forpliktet oss til å kutte 40 prosent av utslippene våre.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Regjeringens eneste tallfestede klimaløfte for neste år er at en marginal økning av bensin- og dieselprisen kan gi 200000 tonn lavere CO₂- utslipp til neste år. Det eneste problemet er at utslippene steg med 800000 tonn i fjor. Veien til «betydelige reduksjoner», som regjeringen har lovet i 2017, er altså svært lang. Når regjeringen nekter å legge fram et oversiktlig CO₂-budsjett, gjør de det svært vanskelig for journalister og andre som prøver å finne ut om denne regjeringen nå innfrir sine egne løfter.

Dette er en mildt sagt spesiell situasjon. Vi står overfor katastrofale klimaendringer som er synlige i Norge i dag, som allerede skaper store ødeleggelser, utrydder arter og sender mennesker på flukt. Angela Merkel kaller det en trussel mot menneskehetens overlevelse. Barack Obama kaller det eksistensiell krise. Framtida vår avhenger av at alle land er i stand til å få utslippet av klimagasser ned i null. Så hvorfor nekter regjeringen å telle dem med i statsbudsjettet? Dette er noe EU-land gjør allerede i dag. Alle land som er med i unionen fører «CO₂-budsjetter» som viser framgang eller tilbakegang i klimaarbeidet fra år til år.

Erna Solberg hevder at regjeringen mangler statistikk for å få en oversikt over hvor mye klimautslipp regjeringen vil kutte til neste år, men det er lite troverdig. Det finnes mer enn nok statistikk og beregninger, både fra Statistisk sentralbyrå og fra mangfoldige klimautredninger som gjør det mulig å innføre det allerede i det kommende statsbudsjettet.

Her i Norge har CO₂-budsjett allerede blitt innført på kommunalt nivå: I Oslo har byrådet med De Grønne i spissen i år levert et CO₂-budsjett sammen med Oslos kommunes budsjett som gir konkrete mål for kutt i klimagassutslipp for hver enkelt sektor de neste fire årene.

I stedet for å gjøre klimadugnaden mer gjennomsiktig på denne måten velger regjeringen å tåkelegge den enda mer. Høyre og Frp har fjernet alle referanser til hvor mye klimagasser Norge skal slippe ut i 2020 i det nye budsjettet. Dette er svært bekymringsfull, fordi det er året da klimaforliket skal være oppfylt. Klimaforliket forplikter Regjeringen til å gjennomføre over 15 millioner tonn CO₂-kutt i Norge innen 2020. I forrige stortingsvalg skrøt Erna Solberg av at hun ville forsterke dette forliket. Nå som deadline nærmer seg, har regjeringen valgt å fjerne referanser til 2020, og begynt å snakke om 2030. Akkurat som forrige regjering, velger Erna og Siv å skyve på fristen når det er tid for å faktisk levere klimakutt.

I motsetning til Norge, klarer våre naboland å kutte CO₂-utslipp uten store problemer: I EU har klimautslippene sunket med 20 prosent siden 1990. Våre naboland Sverige og Danmark har begge kuttet dem med 30 prosent, nettopp fordi de har satt seg bindende mål som de har planlagt samfunnsutviklingen etter, med CO₂-budsjetter, regnskap og tydelige veivalg.

Her i Norge har man i stedet sittet fast i et forutsigbart mønster: vi vedtar spenstige mål, legger dem i en skuff, og lar utslippene stige. Dersom Norge skal rive oss ut av dette mønsteret, er et minste første steg at vi faktisk lager en plan for det.

Et utslippsbudsjett er helt avgjørende for å kunne gjennomføre det «grønne skiftet». Det handler ikke bare om å klare å kutte utslipp, men også om å gjøre det på en oversiktlig og rettferdig måte. Både gjennom Parisavtalen og gjennom vår avtale med EU forplikter Norge seg til kraftige kutt i klimaforurensingen de kommenter årene. Det betyr at vi må ta tøffe valg som påvirker folks liv.

Kraftige klimakutt kan skje gjennom å regulere flytrafikken, redusere bruken av fossilbiler, bremse oljeutvinningen, rense CO₂-utslipp, og mange andre tiltak. Hver av disse tiltakene har en økonomisk prislapp, de vil føre til en viss mengde kutt i CO₂, og de vil påvirke menneskers liv på forskjellige måter. Mener regjeringen virkelig at vi skal gjøre disse valgene i blinde?

Det er umulig å forstå klimapolitikken så lenge vi ikke har noen felles oversikt over de prioriteringene som står foran oss. Derfor er det på høy tid at vi innfører et eget CO₂-budsjett i forbindelse med statsbudsjettet. I stedet for å forsøke å skjule hva som skjer med norske klimagassutslipp, bør regjeringen spille med åpne kort.

Det som telles, teller. Det som ikke telles, teller ikke. Så enkelt er det ofte i politikken og i samfunnet for øvrig. Så lenge klimautslippene ikke teller, risikerer vi også at vår tids største politiske spørsmål ikke teller når vi skal ta våre viktigste politiske beslutninger. Det har verken vi eller barna våre råd til. I tillegg til å telle penger, må politikere og byråkrater i det 21. århundre lære seg å telle molekyler.