Til evigheten og forbi:

Vi må bli ærligere om dommedagsfortellingenes begrensninger

Det gjør spådommene om brutale budsjettunderskudd bare enda skumlere.

Kommentar

Det er fortsatt ei uke igjen til halloween, men allerede i forgårs hadde Finansdepartementet og SSB invitert til diskusjon om departementets eget skrekkabinett: De langsiktige framskrivingene av offentlige finanser.

I auditoriet i Statistisk sentralbyrås lokaler var finansminister Siv Jensen på plass. For bare et år siden var det her daværende SSB-sjef Christine Meyer erklærte krig mot henne og departementet under sin famøse pressekonferanse. Og som under striden for et år tilbake, handlet det også tirsdag om statistikkbyråets økonomiske modeller.

Nærmere bestemt handlet det om modellene som brukes til å tegne opp bildet av statens inntekter og utgifter langt fram i tid og hvordan disse påvirkes av ulike scenarioer.

For Norge er dette bildet ikke særlig vakkert. Utover det kommende århundret blir vi flere og flere eldre per arbeidstaker, mens oljefondet blir mindre og mindre verdt i forhold til økonomien. Grafene og tabellene viser et hull i offentlige budsjetter, et inndekningsbehov, som dukker opp rundt 2030 og må fylles av kutt i offentlige utgifter og høyere skatter.

I 2060 er gapet på 5,3 prosent av økonomien, ifølge fjorårets perspektivmelding – tilsvarende om lag 160 milliarder som andel av dagens størrelse på økonomien. I 2100 er det vokst til 9,5 prosent. Tall som bør få det til å gå kaldt nedover ryggen på alle som skal heve pensjon på andre siden av 2050.

Fokuset på tirsdagens seminar var hvordan disse modellene kan bli bedre, og hva ulike land kan lære av hverandre. Det er vel og bra. Men like viktig er en debatt om disse modellenes begrensninger.

For der de kan være nyttige for å illustrere den langsiktige effekten av politikkendringer, som en pensjonsreform eller effektivisering av offentlige tjenester, er de langt dårligere egnet til å forutsi framtida.

20–30 år fram i tid er usikkerheten så stor at det er mindre og mindre nytt modellene kan fortelle oss om hvordan verden vil se ut.

Det vanligste forsvaret mot denne kritikken er at mens det på kort sikt er vanskelig å gjøre prognoser på grunn av støy og svingninger, så er usikkerheten mindre på lengre sikt. Det er forskjell på vær og klima, for å låne et bilde fra naturvitenskapen.

Men økonomi er ikke naturvitenskap. Økonomien er kompleks, uoversiktlig og alltid i endring. Om noe, har tida siden finanskrisa vist oss at kortsiktige bevegelser ikke er dømt til å reverseres. Før krisa spekulerte vi i om vi opplevde en stor moderasjon. Nå spekulerer vi i sekulær stagnasjon.

Vi vet rett og slett for lite om norsk arbeidsliv og økonomi mange tiår fram i tid til å tallfeste statens finanser uten en overdøvende usikkerhet. Til det vet vi ikke nok om de store trendene i økonomien, som teknologisk utvikling og befolkningsutvikling.

Usikkerhet eksemplifiseres av at inndekningsbehovet i 2060 krympet med om lag en halv sykelønnsordning mellom Perspektivmeldingen 2013 og Nasjonabudsjettet 2015, på grunn av et større oljefond og nye anslag for hvordan helseutgiftene fordeler seg mellom eldre og yngre.

Istedenfor å gjøre dette tydelig og være ærlige om hvor lite vi faktisk vet, presenteres tallene for 2060 og 2100 i regjeringens perspektivmelding med en blanding av struttende selvtillit på vegne av framskrivningene og med det dypeste alvor på vegne av framtidige generasjoner. De sterkeste forbeholdene er spart til departementets .

Formålet med den tvilsløse presentasjonen er trolig edelt nok. Tvil om behovet kan som kjent undergrave motivasjon for å gjøre noe.

Men det ser ikke særlig ut til å virke. I de store spørsmålene har de bidratt til å legge grunnlaget for reformer som pensjonsreformen, men fra budsjettår til budsjettår er det vanskelig å spore forståelse av alvoret blant politikerne.

I Perspektivmeldingen vies også hvilken retning det går på mellomlang sikt, fram mot 2030, rikelig med drøfting, men det er først når det er snakk om 2060 og 2100 tallene blir håndfaste. En bedre framstilling ville vært å snu på det: Håndfaste tall for forventet handlingsrom de neste 10–20 åra, og heller beskrivelse av retningen lenger fram i tid med bred pensel

En slik framstilling trenger ikke være mindre skremmende for politikere og allmennheten, selv om tallene krymper når framskrivningenes horisont trekkes nærmere vendepunktet rundt 2030. Politikerne må tvert om i større grad forholde seg til kommende båndlegging, og samtidig til den store usikkerheten lenger fram i tid.

I så måte bør det heller trekke i motsatt retning, i retning av mer forsiktighet og mer innstramming. Det er i hvert fall det økonomisk teori og empiri forteller oss er effekten av usikkerhet rundt hvor mye penger vi vil ha til rådighet.

I dag bevilger vi oss istedenfor en falsk trygghet om at det ser ille ut, men at vi har en slags kontroll på hvor ille det blir. Denne håndfastheten ser man allerede blir misbrukt. For eksempel når det argumenteres for at økt skatt er tilstrekkelig som inndekning, uten at det tar hensyn til at det er stor usikkerhet knyttet til inntektene av å øke skattene når de skal opp mye.

Det er en usikkerhet i hvert fall finansminister Siv Jensen nok kunne tenkt seg kom tydeligere fram.