Dokumentarfilmskaper Deeyah Khan er aktuell med en ny dokumentar om britiske menn og kvinner som har tatt del i kamp i islams navn. «I tillegg til å fjerne infeksjonen må vi også forsøke å lege sårene som gir den grobunn» skriver hun.
Dokumentarfilmskaper Deeyah Khan er aktuell med en ny dokumentar om britiske menn og kvinner som har tatt del i kamp i islams navn. «I tillegg til å fjerne infeksjonen må vi også forsøke å lege sårene som gir den grobunn» skriver hun.Vis mer

Vi må forsøke å fjerne volden og hatet som trekker til seg de mest sårbare av de unge

Men vi må også spørre hvorfor de personlige og følelsesmessige behovene til denne minoriteten ikke blir møtt i samfunnet, slik at de blir lette mål for de voldelige jihaidstbevegelsene.

Meninger

De to siste åra har jeg gjort omfattende intervjuer av nåværende og tidligere muslimske ekstremister og dømte terrorister i Europa. I min nye dokumentar «Jihad» snakker jeg med britiske menn og kvinner som har tatt del i kamp i islams navn. Noen av dem har deltatt på slagmarken i Afghanistan og Kashmir, Bosnia, Burma og Tsjetsjenia. Før jeg startet filmingen av «Jihad» var jeg klar over de konkurrerende oppfatningene om at jihadister enten blir radikalisert av strenge og puristiske krav innen islam eller at de reagerer som en slags hevn for katastrofale feiltrinn som er begått i vestlig utenrikspolitikk. Jeg fant derimot et større, mer komplisert, og i langt større grad, menneskelig bilde.

Jihadistene uttrykte en følelse av frustrasjon og misnøye, som ofte så dagens lys langt nærmere hjemmet enn arven fra de islamske lærde og den vestlige imperialismen.

Det er store kulturelle forskjeller mellom den sørasiatiske foreldregenerasjonen og erfaringene andre og tredje generasjons kvinner og menn, som har utdanning fra Storbritannias multikulturelle skolesystem, har gjort seg. De lever i en atmosfære av økende rasefiendtlighet, som drives fram av en gjensidig sirkel av provokasjoner, trakassering, vold og til og med drap begått av personer som er inspirert av radikal retorikk fra både «White Power»-bevegelsen og muslimske ekstremistiske subkulturer.

Kulturelle gettoer har fått utvikle seg, med få jobber og mørke framtidsutsikter. For disse unge muslimene har forventningene fra de foresatte, kravet om å følge påbud knyttet til familiens «ære» og mangelen på muligheter i et land som fortsetter å mislykkes i å integrere barn av «imperiet», ført til en følelse av håpløshet, begrensete framtidsutsikter og harme.

Den tradisjonelle oppdragelsesmodellen i mange muslimske familier innebærer en form for kontroll andre ofte ikke forstår eller tar med i sine betraktninger. Den muslimske faren synes å utøve en autoritær kontroll over hele familien, noe som medfører begrenset selvstendighet. Å involvere seg religiøst kan for noen være et middel for å unngå hjemmets kvelende begrensninger. På den måten utgjør det et «trumfkort» man kan bruke mot mindre utdannede foreldre - en måte å forandre den kraftige ubalansen av makt og kontroll på, der det å bli «mer vestlig» i deres øyne bare vil bidra til strengere regler og negative reaksjoner fra lokalsamfunnet og familien. Overdrevet religiøsitet kan for noen være en kilde til frihet fra foreldrenes kontroll.

Hos unge menn er maskuliniteten skjør, det er en identitet i stadig endring. Hos dem som jevnlig utsettes for rasediskriminering, med en følelse av å ikke kunne nå sitt potensial, kan ønsket om å bli fryktet erstatte det menneskelige ønsket om å bli respektert.

Komplekse følelser som frykt, skam og sorg oppfattes som svake og «feminine» og blir omdirigert til de mer «maskuline» følelsene av sinne og aggresjon.

Unge kvinner,som blir utsatt for rasistiske angrep og som opplever ekstrem kontroll for å beskytte familiens «ære», kan finne stor glede i det de ser på som en mulighet til å spille en viktig rolle i et stort sivilisasjonsprosjekt for å skape et globalt kalifat.

Antar man at identiteten til en «hellig kriger» skjuler et maskulinitetens raseri, ser man forandringen av en person fra en sint og hjelpeløs taper til en skremmende helt gjennom enkel bruk av ekstremistiske dogmer. Det nære kollektivet av andre i gruppen gir en følelse av fellesskap så altomfattende at alle andre relasjoner framstår som bleke skygger. Andre gruppemedlemmer oppmuntrer til denne kultaktige isolasjonen, som innebærer å distansere seg fra alle som ikke aksepterer deres verdensbilde.

Å ta nye navn, skifte antrekk og tillegge seg et selvbevisst «islamsk» vokabular er alle måter å ta avstand fra deres tidligere identitet på, de blir gjenfødt i et nytt miljø som gir næring til deres følelser av isolasjon og sinne.

Muslimsk ekstremisme oppmuntrer til å rette dette sinnet mot vesten, innenfor et fanatisk trossystem. Det holdes oppe av en uberegnelig struktur bestående av falsk ekvivalens og konspirasjonsteorier blandet med ekte misnøye og følelsesbetont propaganda. Det blendende sinnet hvisker ut kompleksiteten og nyansene. Mest av alt fører det til at det samarbeidet, kompromissene og konfliktene som har oppstått når sivilisasjoner over flere generasjoner har vært i kontakt med hverandre, går opp i røyk.

For unge personer, som verken føler seg hjemme i landet de er født i, eller foreldrenes og besteforeldrenes hjemland, er ideen om en perfekt stat forheksende. Statens fysiske virkelighet framstår nå som et mirakel, en profeti som går i oppfyllelse. Til tross for at massegravene i Syria og Irak er langt fra vakre, lever den glitrende utopien i fantasien til disse unge muslimene.

Den sadistiske triumfen til IS’ propaganda fremmer ideen om en ny æra for menneskeheten, en der muslimene ikke lenger er ofre, men herskere. Denne fantasien gjør at de som lar seg forføre lukker øynene for det faktum at det lovede landet vil huse det mest brutale og undertrykkende regimet i menneskehetens historie.

Dette gjelder for Norge like mye som for Storbritannia. Minst 100 nordmenn hadde reist til Syria i 2014. Jeg har lært masse fra personene jeg har snakket med, og jeg tror Norge også kan lære av dem. Det er derfor jeg har dannet det første Fuuse Forum, som finner sted 18. september i Oslo. Da samles noen av de medvirkende i «Jihad»-dokumentaren og flere akademikere og aktivister som jeg synes er spesielt inspirerende, for å delta i en åpen debatt om radikalisering og ekstremisme.

Hvis den emosjonelle og irrasjonelle kjernen av unge menneskers tiltrekning til muslimsk ekstremisme ligger i et feilplassert sinne, så er det fordi mange av våre europeiske politiske tiltak forankret i frykt, mistenksomhet og sinne. Alt fra en utstrakt overvåking til det å ta statsborgerskap fra emigranter.

Vi må forsøke å fjerne volden og hatet som trekker til seg de mest sårbare av de unge, men vi må også spørre hvorfor de personlige og følelsesmessige behovene til denne minoriteten ikke blir møtt i samfunnet, slik at de blir lette mål for de voldelige jihaidstbevegelsene. I tillegg til å fjerne infeksjonen må vi også forsøke å lege sårene som gir den grobunn.