Vi må ha mangfold

TONO: Det er forstemmende at Bjørn Eidsvåg går til frontalangrep på den såkalte finkulturen i musikklivet. Det er også forstemmende at Dagbladet gir det usaklige angrepet fra Eidsvåg førstesideoppslag med kjempebilde, mens komponisten Glenn Erik Hauglands saklige og informative svar 23.03 gjemmes bort inne i avisen. Dagbladet tar på denne måten parti.

Vi må ha mangfold i norsk musikkliv. Men massemediene bakker opp den kommersielle populærmusikken og overser i stor utstrekning andre genrer, og ganske særlig det vi kan kalle «partiturmusikken». CD-utgivelser med eldre og nyere «seriøs» norsk musikk, blir i liten grad omtalt og anmeldt i pressen. Den tid som spanderes på «seriøs» musikk ved prestisjekonserter og i NRK, blir stadig mindre. Man kan gå fra den ene radiokanalen til den andre, og får inn populærmusikk altfor ofte. Kulturkanalen P2 er blitt mer lik pop-kanalene.

Når verden informeres om hvor mye norsk musikk som spilles i radio, dreier det seg i all hovedsak om populærmusikk. Utspillet fra Eidsvåg og hans like fører til at andre musikkgenrer undergraves. Det har ikke vårt kulturliv råd til.

HVIS PARTITURMUSIKK fremdeles skal ha vilkår i dette landet, må komponistene sikres eksistensmuligheter, og musikken må få høve til å nå fram til folks ører. La meg bare understreke ett enkelt faktum: Noen musikkformer/genrer krever mer tid å skape enn andre og bør honoreres deretter. Jeg sier ikke at vi ikke skal ha populærmusikk. Men Bjørn Eidsvåg stiller genrene/musikkformene opp mot hverandre på utilbørlig måte. Forrige gang populærmusikerne var ute i samme ærend, hadde det uheldige følger for den «seriøse» musikken. Eidsvågs argumentasjon er bare overbevisende så lenge vesentlige sider ved saken tilsløres. En pop-låt kan for eksempel sendes flere ganger om dagen i ulike radiokanaler, mens en gjennomarbeidet og fullt utskrevet komposisjon kanskje oppnår en framføring i året og knapt nok det. Og dessuten: hvem var det som skapte TONO-systemet, som populærmusikken nå lever så høyt på og ønsker å dominere? Var det ikke nettopp partitur-komponistene?