- Vi må ha religionsfrihet

Biskop Gunnar Stålsett vet han høster debatt. Han vet også at han beveger seg ved religionsfrihetens smertegrense i Norge når han i en samtale med Dagbladet sier vi bør finne en annen målformulering for religionsundervisning i skolen. Biskopen etterlyser en formulering som tar hensyn til at barna kommer fra ulike tros- og livssynssamfunn og derfor kan gjenspeile et menneskelig verdigrunnlag på tvers av religionene.

I dag kommer Stålsett til å fortelle dette til konge, annen øvrighet og andre interesserte som finner veien til Universitetet i Oslo. Der arrangerer verdikommisjonen en nasjonal religionsdialog. Han kommer ganske sikkert også til å måtte forklare seg når Kirkemøtet samles i Trondheim neste uke. I spørsmål om religionsfrihet snakker han ikke bare som Oslos biskop, men også som president i en internasjonal organisasjon for religionsfrihet (International Religious Liberty Association). Og ikke minst fra den posisjonen synes han at norske myndigheter har vist påfallende lite engasjement i spørsmål om religionsfrihet, særlig med tanke på at regjeringen har holdt en høy profil i andre menneskerettighetsspørsmål.

- Forholdet mellom forskjellige trossamfunn representerer en stadig større utfordring både hos oss og internasjonalt, tenk bare på situasjonen i Midtøsten. Dermed er det viktigere enn noen gang at reell religionsfrihet legges til grunn for dialogen. Skal vi være troverdige i disse spørsmålene, må vi våge å gripe fatt i våre hjemlige forhold. I arbeidet for å virkeliggjøre menneskerettighetskonvensjonens artikkel 9 om full religionsfrihet er kanskje noe av det viktigste vi kan gjøre å vise barn og unge at alle uansett utgangspunkt i tros- og livssynsspørsmål er likeverdige som samtale- og samarbeidspartnere.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Betyr det at det nye kristendomsfaget, kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering (KRL-faget), bør endres?

- Ja, men la meg først si at intensjonen med faget er god og at det i tilretteleggingen er gitt mulighet for lokal tilpasning. Det sier seg selv at faget må formidles på en annen måte ved enkelte skoler i Oslo hvor 80 prosent av elevene er muslimer. Likevel synes det klart at faget ikke kan forbli som det er. Det er i seg selv talende når 6000 mennesker demonstrerer i protest utenfor Stortinget.

- Hvilke endringer kan du tenke deg?

- Jeg ser to mulige løsninger. Den ene gir fritaksrett for alle som berettiget føler sin religiøse integritet krenket, mens den andre endrer faget til et felles kunnskaps- og etikkfag samtidig som tros- og forkynnelsesdimensjonen overlates til de enkelte trossamfunn. Et felles verdi- og etikkfag bør romme en historisk bit hvor det blant annet er naturlig å legge vekt på vår egen kulturutvikling og kristendommens betydning i den sammenheng, videre generell religions-kunnskap og endelig en bit med etikk og fellesverdier. Når det gjelder tros- og forkynnelsesdimensjonen, altså muligheten til å få opplæring i ens egen religion eller livssyn, mener jeg at også dette er et samfunnsanliggende og at det så langt det er mulig bør legges innenfor skoletid, det jeg vil kalle samfunnstida.

- Hvorfor det?

- Fordi det vil sikre alle et likeverdig tilbud. I en ti års tid har vi hatt dåpsopplæring i kirken på kveldstid. Det har ikke vært særlig vellykket, fordi foreldrenes tid ofte ikke strekker til. Dessuten ser vi at det frivillige arbeidet er på vikende front på mange områder. Poenget er at denne delen av faget gir en viktig personlighetsdannende kunnskap som det bør være et samfunnsanliggende å ivareta, og at dette best gjøres på den enkelte religions egne premisser.

- Med dette har du også fjernet den kristne formålsparagrafen i skolen...

- Jeg har i alle fall åpnet for en debatt om den. Det blir unektelig vanskelig å ta på alvor et syn som både forfekter full religionsfrihet og samtidig opprettholder en kristen formålsparagraf som skal gjelde barn og hjem fra andre religioner. Jeg er klar over at jeg beveger meg ved religionsfrihetens smertegrense når jeg tar opp spørsmålet om formålsparagrafen. Det var lenge slik at det kristne verdigrunnlaget var enerådende. Så ble det snakk om kristne og humanistiske verdier, mens vi nå står overfor en tredje fase der vi verdsetter og dyrker fram religionenes felles bidrag til utviklingen, for eksempel kan buddhistene tilføye vår tenkning om skaperverket verdifull innsikt.

- Men religionene er sannelig også befolket med fundamentalister...

- Utvilsomt, og fundamentalisme, enten den er kristen, jødisk eller muslimsk, er ikke forenlig med religionsfrihet. Egen makttrang får dominere over det frigjørende og skapende til beste for alle mennesker. Mye av fundamentalismen vi ser er ikke minst kvinneundertrykkende.

- Kan vi ikke i pakt med hva du nå har sagt også avvikle statskirken?

- Jeg synes ikke det er et så viktig spørsmål, det vesentlige er at folkekirken styrkes og i langt større grad enn i dag blir en åpen og inkluderende kirke hvor alle medlemmer er meningsberettiget og har et ansvar.

- Som den pågående aksjonen for homofile?

- Absolutt. Det er nettopp den slags engasjement Kirken trenger. Om noen av mine kolleger endrer standpunkt på grunn av aksjonen, er vel heller tvilsomt, men den viser at folk bryr seg og at de nettopp etterlyser en åpen og inkluderende kirke hvor de som medlemmer vil være med og ta ansvar.

- Likevel, Stålsett, du er president for en internasjonal organisasjon for religionsfrihet, en organisasjon som blant annet har som mål å bekjempe nettopp enhver form for statsreligion... hvordan er det mulig?

- Innvendingene mot min reservasjon på dette punktet var ikke sterkere enn at de valgte meg til president.

- Ja, men... står vi da igjen med annet enn lønnsutbetalingene til presteskapet?

- Ja, vi gjør det. Vi snakker om en lang historisk prosess som det i siste instans er opp til Stortinget å gjøre noe med, og jeg tror ikke det er klokt å omforme dette som ved et slag. Dersom vi oppfyller de fundamentale kravene til religionsfrihet, tror jeg vi kan tillate oss en modningsprosess her, og i den forbindelse ser jeg positivt på den tiltakende åpenheten vi ser innenfor andre samfunnsinstitusjoner som sykehus, fengselsvesen og militæret.

- Så ved siden av å være lønnsmottakere, blir kirkens folk også seremonimestere ved livets overganger...?

- Det gjelder også de store dagene av sorg og glede som berører hele nasjonen, og det er et punkt som ikke bør undervurderes. Jeg tror det er viktig at Den norske kirken utgjør en slik fellesarena for dem som ønsker det. Et klart flertall gjør det. I USA vender folk seg til Billy Graham ved livets omveltninger, hos oss er det kirken, dette bygget som står der overalt og som tross alt gir oss en identitet, et fellesskap i sin tradisjon. Religionsfrihet innebærer ikke å oppgi dette.

- Du gjør med dette Kirkens funksjon til en parallell med kongehuset?

- Det er i og for seg ikke et dumt bilde. De færreste vil i dag bruke krefter på å kjempe for en republikk, nettopp fordi vi har et kongehus som virker for sitt folk... Om vi klarer å bli tydeligere som en åpen og evangelisk folkekirke der folk føler seg velkomne og der de gjerne vil markere livets ulike faser, så blir spørsmålet om statskirkeformen mindre viktig.

- Homofilisaken har vel ikke akkurat styrket det synet?

- Nei, og her er mitt standpunkt godt nok kjent.

- Ja, og nå drar du til et kirkemøte hvor man nettopp på bakgrunn av den saken skal diskutere makt og myndighet i Kirken samtidig som man behendig unngår å snakke om bakgrunnen for saken?

- Det er uheldig, det er jeg enig i, jeg tror Kirkemøtet her har lagt seg på en uklok linje. Jeg synes det blir vanskelig å diskutere makt- og myndighetsforhold mellom biskopene og Kirkemøtet på en saklig måte når vi vet at det som har utløst saken, nettopp er fire av biskopenes synspunkter i homofilisaken, sier Stålsett.

Intervjueren er journalist i Dagbladets kulturavdeling.

TAR ET OPPGJØR: Biskop Gunnar Stålsett taler varmt for religionsdialog og religionsfrihet også i Norge.