KUNSTDRAMA: Ruben Östlunds the Square formidler en real kunstkrise. Video: Plattform Produktion Vis mer

Gullpalmevinneren Ruben Östlund:

- Vi må ikke glemme at vi er dyr

Filmskaperen lar seg inspirere av flaue onenightstands, svenske feminister, svevende kunstnere og Sylvi Listhaug.

BERGEN (Dagbladet):

Vi mennesker er så innstilt på samarbeid, og så følsomme for situasjoner som ikke fungerer, sier den svenske filmskaperen Ruben Östlund.

I mai vant han den gjeve Gullpalmen under Filmfestivalen i Cannes for filmen «The Square», som kommer på norske kinoer på fredag.

VANT GJEV PRIS: Ruben Östlund. Foto: Eivind Senneset.
VANT GJEV PRIS: Ruben Östlund. Foto: Eivind Senneset. Vis mer

I likhet med flere av Östlunds tidligere filmer, som «Turist» og «De ufrivillige», er den mørke komedien tett befolket med mennesker som jobber for å beholde verdigheten, bevare den gode stemningen og glatte over ubehageligheter – selv når det virker absurd å være høflig.

Vi er aper

– Hvis noe vi opplever, bryter med den sosiale kontrakten, oppleves det sterkt, sier Östlund.

–Alle filmene mine handler egentlig om hvor sterkt vi styres av situasjonen vi er i. Aller best liker jeg situasjoner der vi oppfører oss på en måte vi ikke er så stolte over, men opplever at det er omstendigheter og hierarkier som rår. For meg er det mye mer interessant enn om mennesker er gode eller onde. Selv om man har en overgripende humanistisk idé kan man gjøre utrolig dumme ting.

Det skjer i «The Square», når et gallakledd og bemidlet publikum er på en museumsåpning, der museumsdirektøren Christian har invitert en performancekunstner som imiterer en ape. Publikum beholder maska i det lengste – også etter at apen har begynt å tøye grensene og angripe gjestene.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Performancekunstneren er ikke en eneste apen i «The Square». Det er ikke tilfeldig.

–Vi kan ikke glemme at vi egentlig er dyr, sier Östlund.

–Vi er flokkskapninger som i stor grad styres av instinkter. For å belyse denne siden av oss bruker vi ofte aper. Apene minner om oss, men de har ingen skam over instinktene og driftene sine. Jeg tror det er derfor mennesker synes det er morsomt å se på aper.

Blir aggressiv

Den samme museumsdirektøren, Christian, spilt av Claes Bang, blir utsatt for et snedig lommetyveri, som koster ham lommebok og telefon. «Finn min telefon»-appen viser ham at telefonen har havnet i en bestemt bygård. På stigende irritasjon drar han dit og legger et brev i hver eneste brevsprekk i bygården, der han sier at han vet beboeren har telefonen hans og truer med alvorlige følger hvis han ikke får den igjen.

–Spørsmålene om hvorfor vi gjør som vi gjør, har også et klasseaspekt, sier Östlund.

– Denne direktøren har nok noen fordommer mot mennesker i den delen av byen som gjør det lettere for ham å anklage alle kollektivt. Han ville kanskje ikke gjort det samme i sin egen bydel. Jeg er interessert av hvordan man styres av den posisjonen man har.

Kjønnskamp

«The Square» er også en kjønnskamp. Da filmen ble vist i Cannes, oppsto den mest høylytte fnisingen under scenen der Christian har en one night stand med en journalist på rundt tretti, spilt av Elisabeth Moss. En plutselig mistanke om hennes hensikter gjør at han blir oppsatt på ikke å etterlate seg den brukte kondomet i leiligheten hennes. Det ender med at de to havner i noe som likner et fysisk basketak for å få fatt på den lille gummifilla.

–Det er en kompis av meg som har vært i akkurat den situasjonen, medgir Ruben Östlund.

–Det er så morsomt. Egentlig holder jeg med henne når hun blir bestyrtet over det han gjør. «Hva tror du om deg selv, din selvgode jævel», liksom. Samtidig skal man kunne forstå ham også, for hun oppfører seg litt rart.

Når hun seinere konfronterer Christian og klandrer ham for å unngå henne, anklager hun ham for ikke å respektere båndet de har fordi han har «vært inne i henne».

–Hun oppfatter at de har en kontrakt fordi de har vært intime, sier Östlund.

Svensk debatt

Konfrontasjonen, der kvinnen forlanger større omtanke fra mannen etter at de har hatt sex, er inspirert av den svenske debatten, av bøkene til Lena Andersson og uttalelsene til feministen og forfatteren Ebba Witt-Brattström.

– Det er en avstand mellom den eldre og den yngre generasjonen feminister, sier Östlund. – Den yngre generasjonen skjønner ingenting av det der. Jeg synes det er ren bullshit, og at det bygger på en økonomisk tankegang der kvinnens seksualitet gis vekk mot kompensasjon. Egentlig er det dypt ufeministisk.

Kunstprosjektet i filmen får til sist en alt annet enn fredelig PR-kampanje, der det ser ut som et lite barn blir blåst i lufta.

- De har et altruistisk, humanistisk kunstprosjekt, men hvordan selger du noe sånt?, sier Östlund.

- For å markedsføre det, for å få oppmerksomhet, må de gjøre noe som er helt motsatt. Og media går rett i fellen. Jeg liker det satiriske aspektet. Politikere, terrororganisasjoner, alle markedsfører seg gjennom nyhetsmedia, for jo mer kontroversiell du er, jo mer oppmerksomhet gir de deg.

Östlund morer seg over at det har blitt så vanskelig for det en gang så kontroversielle Piratpartiet å få oppmerksomhet.

- Nå sukker de og sier: Vi har til og med prøvd å si at vi vil legalisere marihuana, men ingen hører etter, sier han og ler.

- Det er ikke rart hun norske ministeren som har jobbet i PR-bransjen får det til.

- Hvem da? Sylvi Listhaug?

- Ja.

- Hun var jo i Sverige før det norske valget. Hva syntes du om dét?

- Jeg synes hun gjør alt verre. Hun overdriver noe som ikke skal overdrives, fordi det øker motsetningene i samfunnet.

Ruben Östlund har blitt kalt en typisk skandinavisk filmskaper. Og det er mye ved menneskene de nordiske landene han liker, selv om han liker å henge dem ut. I «The Square» strever en kunstner og en intervjuer med å holde maska på scenen etter at en Tourettes-pasient i salen har begynt å rope ut ukvemsord. Östlund har observert noe lignende selv, på Stadsteatret i Stockholm.

- En kveld var det en mann i publikum som hadde Tourettes, som klappet høyt i luften med jevne mellomrom, husker han.

- De ble en rar spenning i salen. Men han liker visst å gå i teatret, og jeg vet at nå har de gitt ham et par bomullshansker, for at han skal kunne drive med den klappingen uten å forstyrre så mye. For et toleransenivå. Det er nesten litt vakkert.