Redd: – Jeg er vettskremt, betror Rania Mustafa Ali til kamera før hun setter seg i båten som skal ta henne over Middelhavet. Foto: Anders Sømme Hammer/NRK
Redd: – Jeg er vettskremt, betror Rania Mustafa Ali til kamera før hun setter seg i båten som skal ta henne over Middelhavet. Foto: Anders Sømme Hammer/NRKVis mer

"Ranias flukt"

Vi må ikke glemme

Anders Sømme Hammers dokumentar om Ranias flukt minner om at det kunne vært oss.

Kommentar

Den norske opinionens forhold til syria- og flyktningkrise har i løpet av disse fem årene bølget opp og ned som en oransje gummibåt på Middelhavet. Først: Mild interesse. Deretter sjokk, vantro, mobilisering og debatt etter bilder av døde barn i vannkanten i Hellas. Så: Egeninteresse, krisestemning og statistikk i møte med Storskog i 2015. Nå: Dalende oppmerksomhet igjen. Den siste tiden har flyktningskjebnene kommet i skyggen av debatter om IS og terror. Året Syria fikk størst omtale i norske medier var 2015.

Det er lett å glemme at det er enkeltskjebner bak statistikken.

Det er også lett å redusere flyktningene til kliniske utspill i valgkampen.

Derfor er det viktig med dokumentarer som «Ranias flukt», vist på NRK denne uka og solgt til The Guardian. Leo Ajkic og Kadafi Zaman har tidligere vist fram fluktens forjævlighet i sine prisbelønte dokumentarer «Flukt» og «Norge til salgs», men denne gangen er det en syrer selv som filmer den lange reisen til Europa.

Dermed får vite hvordan det føles når det skjer.

Det er sterkt.

Og vi får se oss selv, Europa, fra synsvinkelen til den som står på andre siden av gjerdet.

Det er ikke pent.

Ved vårt første møte er Rania Mustafa Ali i byen Kobane ved grensa til Tyrkia. Hun er tjue. Elsker «Game of Thrones» så mye at hun har pakket ned dvd-ene til å ta med på reisen. Hun leser bøker på engelsk. Har den samme Hewlett-Packard pc-en som meg. Bruker iPhone, har på seg Adidas-jakke. Hun kunne vært fra Risør.

Men hun er fra Raqqa.

Opplevelsene sine derfra, med beleiring og IS, har hun beskrevet i en kronikk på NRK, men de er ikke en del av «Ranias Flukt». I stedet tar hun oss rundt i det utbombede Kobane. Der er det ingen framtid, mener hun. Hun må ut. Har allerede forsøkt å komme seg over grensa til Tyrkia flere ganger. Hun har møtt den norske journalisten Anders Sømme Hammer, han har utstyrt henne med et gopro-kamera. Hun er klar. På vei.

Gjennom hele turen snakker Rania til kamera som en videoblogger. Hun viser fram flytevesten hun skal ha på over Middelhavet «som vi ikke vet om er ekte». Båten som nesten renner over av mennesker, barna som gråter hysterisk. Hun viser fram den fnisende lettelsen hun føler da hun lander på Lesbos i live. Der intervjuer hun en av småguttene fra båten. Med sin stappfulle ryggsekk ser det ut som om han er på vei til første skoledag. Han skal til Tyskland for å søke asyl.

Rania ender opp i en teltleir på grensen til Makedonia. Purgatoriet. På den ene siden: Europa. På den andre siden muligheten for å bli sendt tilbake. Det er her, i et horribelt gjørmehøl med tusenvis av andre, med død, sykdom og håpløshet, at hun møter Europas kalde ansikt, gummikuler og tåregass.

Hun kom for å få et bedre liv, men det var i Europa hun ikke lenger følte seg behandlet som et menneske.

Fordi det er Rania selv som filmer, fordi hun er en så innmari vanlig jente, setter «Ranias flukt» spesielt to ting i et skremmende relieff. En: Det kunne vært meg. Deg. Oss. Og to: Er det slik vi i Europa skal behandle andre mennesker.

Som en eldre kvinne roper, på grensen til Makedonia, mens tåregassen legger seg sakte over sletta, til sine medflyktninger, til grensevaktene på den andre siden:

- Jeg gråter for alle dere. Jeg gråter for menneskeheten.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook