ÅPENHET: Statsminister Erna Solberg og forsvarsminister Ine Eriksen Søreide besøker Forsvarets opptak og seleksjon på Sessvollmoen.
Foto: Torstein Bøe / NTB scanpix
ÅPENHET: Statsminister Erna Solberg og forsvarsminister Ine Eriksen Søreide besøker Forsvarets opptak og seleksjon på Sessvollmoen. Foto: Torstein Bøe / NTB scanpixVis mer

Åpenhet og offentlighet

Vi må ikke spørre hvorfor vi skal ha innsyn, men hvorfor vi ikke skal det

Vi vet overraskende lite om hvorfor det i blant er så viktig med lukkede rom. Det svekker debatten om offentlighet.

Meninger

Da et regjeringsnotat fra forsvarsminister Ine Eriksen Søreide ble lekket i forrige uke, ble vi minnet på at myndighetene har noen møteplasser som vi ikke får innsyn i. Jeg merker jeg synes det er helt greit, men jeg er ikke sikker på hvorfor.

Trygve Harlem Losnedahl, Hjorth
Trygve Harlem Losnedahl, Hjorth Vis mer

Hvorfor er det så viktig med åpenhet og innsyn i forvaltningen? Etter å ha blitt matet med saker om offentlighet i mediene hele mitt liv, kan jeg umiddelbart liste opp en rekke viktige grunner: Demokratisk deltagelse. Ytringsfrihet. Sakens opplysning. Antikorrupsjon. Legitimitet. Tillit.

Hvis vi derimot spør om hvorfor det er så viktig at myndighetene i blant får diskutere i full fortrolighet, tar det lengre tid å komme på noen solide og overbevisende argumenter. Jeg tror at flere enn meg har en sterk magefølelse om at regjeringen bør få diskutere uten TV-kameraer og mikrofoner tilstede, eller at dommere må få diskutere saken i et lukket rom før de setter seg ned for å skrive dommen. Men hvorfor?

En slik sterk magefølelse, kombinert med tynne begrunnelser, har også myndighetene selv slitt med.

Et eksempel har vi fra da Stortinget skulle behandle Offentlighetsmeldingen, en stor stortingsmelding om offentlighet. Stortingskomiteen drøftet blant annet om allmennheten burde ha rett på innsyn i slike regjeringsnotater som ble lekket i forrige uke.

Komiteens magefølelse var sterk. Den anså det som en «selvfølge» at Regjeringen må kunne foreta fortrolige politiske vurderinger uten at offentligheten får kjennskap til det. Begrunnelsen derimot var bare at innsyn ville «umuliggjøre en regjerings arbeidssituasjon», uten at dette ble videre utdypet.

Et annet eksempel på myndighetenes magefølelse finner vi også om domstolenes interne drøftelser.

Domstolene er som hovedregel offentlige. Alle kan velge å møte opp i retten og følge en sak, selv om man verken kjenner partene eller sakens tema. Men der saken reelt sett avgjøres, i domskonferansen etter advokatenes prosedyrer er ferdig, der får ingen innsyn. Utkastet til dommen vil man heller aldri få innsyn i.

Hva er så myndighetens begrunnelse for at domskonferansen er et hermetisk lukket rom? I den offentlige utredningen om ny tvistelov (som er på hele to bind og til sammen mer enn 1200 sider!) nøyer utvalget seg med å si at «det må uten videre være klart at partene ikke skal ha rett til innsyn i selve rådslagningen og gjennomføringen av stemmegivningen».

Begrunnelsene som myndighetene gir for at enkelte rom, enkelte diskusjonsfora, skal være helt unntatt innsyn, er altså at det er «en selvfølge» og «uten videre klart». Dette er ikke argumenter. Hvorfor er det «en selvfølge» at regjeringen må ha et rom for fortrolige politiske vurderinger? Hvorfor er det «uten videre klart» at partene og offentligheten ikke skal kunne få innsyn i domskonferansene?

Den manglende forståelsen vi har for behovet for fortrolighet svekker den offentlige debatten om rett til informasjon. Magefølelsen kan være en god veileder, men fra et politisk og akademisk ståsted er den uholdbar.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook