Vi må jobbe lenger - og tjene på det

Pensjonen vår må endres, mener Aps Sverre Myrli.

NYLIG GIKK den profilerte Dagbladet-skribenten Sissel Benneche Osvold av som AFP-pensjonist. I flere intervjuer og portretter er den sprudlende 61-åringen spurt hva hun nå skal bruke sitt vidd og store energioverskudd på. Kontrasten er stor til fabrikkarbeideren eller hjemmehjelpen som ordningen med Avtalefestet Pensjon opprinnelig var tenkt for.

De såkalte sliterne måtte tidligere gå over i uførepensjon lenge før de nådde vanlig pensjonsalder på 67 år. Med AFP-ordningen for alderspensjonering ved 62 år kunne mange flere av dem avslutte yrkeslivet med verdighet. I spekteret fra Benneche Osvold til den utslitte fabrikkarbeideren finner vi alle varianter av AFP-pensjonister. Og sammen er de mange flere enn det som var tanken.

Dette hadde ikke vært et problem dersom folk kunne være trygge på at dagens pensjonsordning samlet sett var økonomisk bærekraftig. Men det er det all grunn til å tro at den ikke er. I tillegg til å rette opp åpenbare urettferdigheter i dagens ordning, var nettopp manglende økonomisk bærekraft en hovedgrunn til at arbeidet med den store pensjonsreformen ble igangsatt med Pensjonskommisjonen i 2001.

I DAG BRUKER vi rundt seks prosent av vår årlige verdiskaping på alderspensjoner. Uten reform viser beregningene at vi i 2050 ville bruke 15 prosent. Det har vært bred enighet fra Pensjonskommisjonens dager, via pensjonsforliket i Stortinget i 2005 til de pågående forhandlingene, om at prosentandelen brukt på alderspensjon i 2050 bør ligge på 12, ikke 15. Andelen vi skal bruke på alt annet - andre trygder, lønninger, kapitalinntekter, sykehus, eldreomsorg, barnehager, skole, samferdsel, for å nevne noe - vil uansett bli mindre. Men ikke så mye mindre som med dagens modell.

For å oppnå dette kan en gjøre to ting: En kan kutte de samlede alderspensjonsutgiftene, eller en kan gjøre kaka - verdiskapingen i Norge - større enn den ellers ville være. I regjeringens forslag til ny pensjonsordning velger vi det siste. Det legges ikke opp til samlede kutt i pensjonsutgiftene. Til gjengjeld legges det inn betydelige stimulanser til at folk som vil og kan velger å jobbe mer og lenger. Da øker vår samlede verdiskaping.

DE FLESTE ER enige om at det skal lønne seg økonomisk å jobbe. At dette nødvendigvis betyr å tape økonomisk på ikke å jobbe, synes vanskeligere å akseptere. Men sånn er det, og det er en forutsetning for den nye folketrygdens bærekraft. Alternativet er å kutte i den foreslåtte opptjeningsmodellen, og det har det heldigvis ikke kommet mange forslag om fra de ulike pressgruppene som i det siste har kjempet for endringer i den foreslåtte modellen.

Istedenfor en AFP-ordning som oppmuntrer arbeidsføre mennesker til å gå av ved 62 år og ikke ta mer lønnet arbeid, ligger det i den foreslåtte modellen en arbeidsstimulerende velferdsreform: De som vil kan gå av med verdighet ved 62 år, og motta en god pensjon. De som så ønsker å jobbe litt eller mye som pensjonister, eventuelt etter et par år helt uten arbeid, kan gjøre det. Og få lønna uavkortet som tillegg til pensjonen. Velger man å stå lenger i vanlig arbeid uten å gå av med pensjon, vil pensjonen de mottar den dagen de går av, være større. Jo senere pensjonering, jo større årlig pensjon. Ingen vil få lavere kjøpekraft i den nye ordningen enn i dag, men hun som velger å pensjonere seg hundre prosent som 62-åring kan altså oppleve at en jevnaldrende nabo som velger å jobbe lenger, mottar en høyere pensjon når hun går av.

EN PENSJONSORDNING bør ligge fast lenge. Folk skal vite hva de har å forholde seg til. Derfor er det viktig å komme fram til et bredt politisk forlik som sikrer ordningen mot endringer ved skiftende stortingsflertall. I de pågående forhandlingene mellom oss i de rødgrønne partiene og opposisjonen er det enighet om de økonomiske rammene, men selvsagt noen tøffe tak om enkeltdeler av den samlede ordningen.

PENSJON:Pensjonskampen handler ikke om å beholde AFP, slik venstresiden fremstiller det, skriver Sverre Myrli, en av arkitektene bak pensjonsreformen. Foto: Scanpix
PENSJON:Pensjonskampen handler ikke om å beholde AFP, slik venstresiden fremstiller det, skriver Sverre Myrli, en av arkitektene bak pensjonsreformen. Foto: Scanpix Vis mer

Leser man bare Klassekampen kan man få inntrykk av pensjonskampen handler om noe annet: Om å beholde dagens AFP. Kravet frontes av de som hele veien har avvist behovet for å redusere alderspensjonsutgiftene som andel av nasjonalproduktet i 2050. RV-leder Torstein Dahle har i en årrekke avvist reformbehovet og hevdet at vi bare kan øke skattene så mye at vi dekker de økende alderspensjonsutgiftene.

AT VI MÅ øke skattene i tiåra framover for å opprettholde både pensjonsordning og andre fellesgoder, det tror jeg på. Men dette handler ikke om hvor mye jeg, Torstein Dahle eller hans partifelle, den utrettelige klubbleder på Aker Verdal og AFP-kampanjeleder Stein Aamdal er villige til å betale i skatt. Det handler om hvor høye skatter vi får flertallet med på. Og hva man får flertallet med på, bør man i det minste få velgeroppslutning nok til stortingsrepresentasjon før man uttaler seg skråsikkert om.

MITT SKREKKSCENARIO FOR Norge 2050 er følgende: To naboer har samme livstruende sykdom. Den ene kan reise til et privat sykehus, eventuelt til USA, hvor livreddende behandling blir tilbudt. Den andre må avfinne seg med sin skjebne.

Dette som følge av at Norge har¨gitt opp å tilby det siste innen livreddende behandling gratis etter behov, etterhvert som en rivende medisinsk utvikling har gjort det samlede helsetilbudet langt dyrere enn i dag.

DETTE MÅ UNNGÅS for enhver pris. Og det blir den store kampen i åra framover: Å opprettholde og styrke de sentrale fellesgodene i en tid hvor stadig flere har råd til å ordne seg med private alternativer. Da trenger vi store fellesskapsinntekter også til andre formål enn alderspensjon. En moderat begrensing av andelen pensjonsutgiftene vil utgjøre av framtidas verdiskaping, må ses i dette bildet.

TAPERE OG VINNERE: Folk har vanskelig for å akseptere at man skal tape penger på ikke å jobbe. Men sånn må det være, skriver Sverre Myrli, en av arkitektene bak pensjonsreformen.