Til bunns: Fregatten, KNM Helge Ingstad. Foto: REUTERS
Til bunns: Fregatten, KNM Helge Ingstad. Foto: REUTERSVis mer

Vi må komme til bunns i forliset

God korpsånd og sterke lojalitetsbånd blant tidligere kolleger i Sjøforsvaret må ikke føre til selvsensur i pressen om fregatt-ulykken.

Meninger

Natt til torsdag 8. november forliste fregatten KNM Helge Ingstad etter at den hadde kollidert med tankbåten Sola TS i Hjeltefjorden nord for Bergen.

Spaltist

Jacob Børresen

er pensjonert flaggkommandør med en lang militær karriere bak seg i Sjøforsvaret. Han har vært militær sekretær for forsvarsministeren og ledet internasjonale NATO-operasjoner. Børresen skriver om forsvars- og sikkerhetspolitikk for Dagbladet.

Siste publiserte innlegg

Forliset skapte store overskrifter. Det fikk, og får fortsatt, bred dekning i aviser, radio og TV, og spekulasjonene går høyt: Hvordan kunne dette skje?

Hvordan kunne et moderne krigsfartøy, utstyrt med det siste av elektroniske navigasjonshjelpemidler, bemannet av topp utdannete navigatører, konstruert, utstyrt og bemannet for å kunne ha full oversikt over og reagere på trusler i lufta, på overflaten og under vann, greie å kollidere med et digert tankskip midt i den brede og åpne Hjeltefjorden, som til alt overmål er overvåket av Kystverkets trafikkontrollstasjon på Fedje?

Sjøforsvarets ledelse har opptrådt ryddig og profesjonelt. Den har stilt seg til disposisjon for media og har vært åpen om det den kan være åpen om: Faktainformasjon om fregatten og besetningen om bord, planene for berging og situasjonen på skadestedet, men ikke et ord om årsakssammenheng og ansvarsforhold. Det er det opp til Havarikommisjonen, Politiet og Sjøforsvarets egen undersøkelseskommisjon å avdekke og fastslå.

Men Sjøforsvarets ledelse er interessert part i hendelsen og media har behov for å innhente uavhengige vurderinger og synspunkter fra personer med relevant innsikt og erfaring.

Og eksperter med sjømilitær bakgrunn har det ikke vært lett å få tak i. Det er god korpsånd og sterke lojalitetsbånd til tidligere kolleger, som gjør at mange med tung sjømilitær kompetanse kvier seg for å stille opp for media og risikere å bære sten til byrden for en presset ledelse og en traumatisert besetning. Og i sosiale medier er temperaturen høy og følelsene sterke.

Gjennomgangsmelodien er: nå må alle «såkalte eksperter» holde munn. Det fører til utstrakt grad av selvsensur blant dem som kunne bidratt til å belyse ulykken. Til sjuende og sist er det en utfordring mot ytringsfriheten.

Kravet om taushet, om å slutte rekkene, skyldes også grunnleggende skepsis til pressen. Mange – det gjelder ikke bare de med bakgrunn fra Forsvaret, men også folk fra næringsliv, statlige foretak, direktorater og embetsverk – anser det som useriøst og illojalt, å ha noe med pressen å gjøre. Informasjon til pressen skal være forbeholdt ledelsen og dem ledelsen har autorisert.

Reaksjonene bunner dessuten i manglende forståelse eller aksept for den frie pressens grunnleggende forutsetning for demokratiet vårt. Pressen skal være, og er på sitt beste, skeptisk til informasjon som kommer fra mennesker med makt, mennesker i posisjon. Det er i vår alles interesse.

For makt korrumperer. Nepotisme, korrupsjon, trangen til og behovet for å pynte på ubehagelige fakta, skjule mistak og feil er høyst menneskelig. Og konsekvensen av at vi ikke har en presse som uten hensyn til rang og anseelse har fullmakt, evne og vilje, til enhver tid å «titte øvrigheta i kortene», er et samfunn vi ikke ønsker oss.

Et lite kontrollspørsmål: Om et fly faller ned, et tog sporer av, en buss kjører av veien eller en ferge forliser, mener vi virkelig, etter nærmere ettertanke, faktisk at pressen ikke skal innhente informasjon fra andre enn ledelsen i fly-, tog-, buss-selskapet og rederiet, og ikke forsøke å avdekke hendelsesforløp og årsakssammenheng før den offisielle forklaringen foreligger?

At hensynet til piloten, togføreren, sjåføren og fergeskipperen og deres pårørende skal veie tyngre enn hensynet til alle andre berørte? Også dersom en av våre nærmeste var blant ofrene for ulykken?

At vi må sitte et år og vente på kommisjonsrapporten etter ulykken før vi får visshet? Det velger jeg å tro at vi faktisk ikke mener.

For hva er alternativet? Pressesensur? Eller at de som i siste instans var ansvarlige for ulykken, fritt og uten motforestillinger fikk styre informasjonen? Eller at glade amatører i pressen og kommentariatet, som kan alt om ingen ting og ingen ting om alt, fikk spekulere i vei i fri dressur?

Jeg tror vi må innse at Helge Ingstads forlis må ses på samme måte.

Og det positive er at når det viser seg at informasjonen som kommer fra Sjøforsvaret faktisk stemmer med informasjonen fra den alternative ekspertisen, og det viser seg til slutt at Sjøforsvaret hele tida har gitt presis og fyllestgjørende informasjon, om alle forhold det kan og skal informere om, så vil det bidra til å øke tilliten til Sjøforsvaret i befolkningen og styrke forsvarsgrenens anseelse, også – og paradoksalt nok til tross for – om det til slutt skulle vise seg at kollisjonen var Sjøforsvarets ansvar.