ETTERKOMMERNE: Som naziunge har jeg fått tredd sannheten nedover ørene fra mine første år i Seiers-Norge. Vi måtte være tause for å være korrekte borgere i demokratiet. Vi kunne heller ikke elske våre foreldre, for da ble også vi nazi, skriver innleggsforfatteren. Bildet er av Vidkun Quisling og politikompaniet av Den norske legion under paraden på Slottsplassen før avreise til Østfronten i 1942. Foto: NTB scanpix
ETTERKOMMERNE: Som naziunge har jeg fått tredd sannheten nedover ørene fra mine første år i Seiers-Norge. Vi måtte være tause for å være korrekte borgere i demokratiet. Vi kunne heller ikke elske våre foreldre, for da ble også vi nazi, skriver innleggsforfatteren. Bildet er av Vidkun Quisling og politikompaniet av Den norske legion under paraden på Slottsplassen før avreise til Østfronten i 1942. Foto: NTB scanpixVis mer

Debatt: Nazietterkommere

Vi må kunne være naziavkom uten å lammes av naziangst

Vi trenger ikke politisk unnskyldning, men en historieskrivning som inkluderer våre familier i menneskeheten. Vi trenger delaktighet i demokratiet.

Meninger
INNLEGGSFORFATTER: Ole Wilhelm Klüwer, naziavkom fra 1945.
INNLEGGSFORFATTER: Ole Wilhelm Klüwer, naziavkom fra 1945. Vis mer

Populismen har de siste åra skaffet litt lys til etterkrigsdemokratiet. Eliten, altså seierherrene i 1945 og deres etterkommere, har skrevet historie i svart/hvitt, nazi/anti-nazi, ukorrekt/korrekt – i all etterkrigstid. Det har de selvfølgelig gjort for å lette det politiske arbeidet sitt.

Og slik ble eliten usynlig fordi den sensurerte og hadde all makt. Den ble liksom identisk med menneskenaturen. Det eliten sa, var uendelig sant. For på motsatt side fantes bare ondskapen. Dette «demokratiet» hadde ikke eliten klart å bygge uten hjelp fra pressen.

Som naziunge har jeg fått tredd sannheten nedover ørene fra mine første år i Seiers-Norge. Vi måtte være tause for å være korrekte borgere i demokratiet. Vi kunne heller ikke elske våre foreldre, for da ble også vi nazi. Vi ble derfor både tause og fortrengte.

Våre foreldre slapp ikke til i pressen. Historien var sensurert. Det kom aldri til noen forsoning som på ny kunne balansere meningsforskjeller i et sant demokrati. Sannhets-Norge var et Enhets-Norge. Et nytt Norge skulle bygges, ble det sagt.

I 2017 gis det to muligheter: Gjenskape 30-årenes hatpolitikk, eller reformere enhetsdemokratiet til å innrømme flere meninger og sannheter. Eliten trenger populismen – for ikke å forråde det sanne demokratiet. Endelig har seiersdemokratiet fått en jobb å gjøre med seg selv. Det er ikke dumt når det er gått 72 år. Kanskje også naziungene fortjener en plass i historien og i samfunnet? Hittil har vi mest vært skambærere og psykiatriske kasus, mest i skjul.

På tampen av vår livstid fortjener vi mer åpenhet. Vi må kunne være naziavkom uten å lammes av naziangst. Vi trenger ikke politisk unnskyldning, men en historieskrivning som inkluderer våre familier i menneskeheten. Vi trenger delaktighet i demokratiet. Men hva kan eliten meske seg med da? Huff, dette blir ikke lett.