Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Vi må lære å lese på nytt

De digitale medier skaper ikke bare nye muligheter, de volder også nye bekymringer, både av språklig og litterær art.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Vår tids store kommunikasjonsomveltning - utviklingen av de digitale medier - har skapt nye språkformer. Er det grunn til å bekymre seg for at datateknologien vil forsimple språket og trivialisere teksten?

At et medium legger føringer på budskapets uttrykk og innhold, er ikke noe nytt. Med morsetelegrafen, som ble oppfunnet i 1838, ble det for første gang etablert et internasjonalt nettverk som ga muligheten til å overføre meldinger over store avstander på svært kort tid. Slik ble den en revolusjon for fjernkommunikasjon. Men telegrafi betydde også en radikal endring av selve språkføringen. Telegramstilen ble utviklet fordi brukerne betalte per ord. Avsenderen lærte seg å formulere meldingen med så få ord som mulig, og setningsledd som var unødvendige for forståelsen, ofte subjektet, ble strøket («Kommer i morgen»).

Dagens mest nærliggende parallell til telegramrevolusjonen er naturligvis språkkodene i mobiltelefonens tekstmeldinger (short message service - SMS). Fordi en melding ikke kan inneholde mer enn 160 tegn, er forkortelser og ufullstendige setninger utbredt. Bruk av enkelttegn og såkalte akronymer som d (= det), GID (= glad i deg), cul8r (= see you later), skaper tekst med høy informasjonstetthet. SMS-konvensjonene, som for øvrig har sitt visuelle motsvar i de typografiske smileys-tegnene, er hentet fra chat-kulturen, språkføringen i nettets diskusjonsgrupper og samtalekanaler. Fra SMS kan vi også trekke linjene tilbake til meldingskortformer som middelalderens runepinne.

Tekstmeldingene er først og fremst sakprosa, men formatet kan også brukes skjønnlitterært. Gjennom sin fiktive skikkelse Bridget Jones publiserer Helen Fielding dagboknotater spesialskrevet for SMS-abonnenter, og Håvard Rem bruker SMS som ramme for lyrikk. Rems diktsamling «Tekstmeldinger» inneholder ingen tekster lengre enn 160 tegn, som denne: «Hvis jeg går / ødelegger jeg deg / for en stund // Hvis jeg blir / ødelegger jeg deg / for alltid». Diktene finnes både i bokform og på nettet. De kan også lastes ned på mobilen for fem kroner stykket. Revisjons- og rådgivningsfirmaet Ernst & Young kjøpte i fjor 30 Rem-dikt som i løpet av 30 arbeidsdager ble sendt til de ansatte som tekstmeldinger. Firmaet uttalte at man med denne spesielle gaven håpet på «bevegelse i egne rekker ved å føre lyrikk og revisjon sammen».

Også i elektronisk post er det utviklet egne stiler og språkkoder. Det er vanlig å peke på at språkføringen i e-brev er preget av muntlighet. Det er nok rett at e-post (og annen nettkommunikasjon) stiller færre formelle krav enn trykt tekst, for eksempel følger man i mindre grad de regler for rettskriving og setningsbygning som gjelder i skrift. Men fordi kommunikasjonspartnerne verken hører eller ser hverandre, er det likevel en fordel å beherske skriftspråket med dets nyanser i ordvalg, tekstbinding og tegnsetting, for å unngå misforståelser.

Heller enn muntlighet er det nok mer dekkende å påpeke det spontane og impulsive ved e-post. Man skriver gjerne kortere, men oftere og med flere. Ideer utveksles kjapt, spørsmål stilles uten forbehold, tanker luftes uten at det virker for pretensiøst, møter avtales med korte frister. Stilen er uhøytidelig. «Hei» har overtatt for «Kjære», eller man dropper både fornavn og innledningsformularer.

Et annet trekk som skiller elektronisk post fra papirbasert korrespondanse, er at e-brevene gjerne inngår i en større sammenheng på en ny måte. Initiativbrev og svarbrev hører sammen som par og kan dermed danne kortere eller lengre kjeder. Når brevskriverne anvender e-postprogrammets svarfunksjon og legger egne kommentarer innimellom «motpartens» utsagn, kan en brevveksling resultere i en lang, dialogformet tekst som kan minne om et rollehefte. Dersom skriverne i tillegg inkluderer tidligere e-brev, andre tekstpassasjer, henvisninger til vedlegg (bilder, tekster, regneark) og dessuten klikkbare Internett-adresser, kan resultatet bli svært komplekst. Som en slags kinesiske eske inneholder brevet flere lag, flere tekster i teksten. Brukt med omhu kan teknikken skape svært rasjonell kommunikasjon.

Verdensveven rommer et mangfold av sjangrer og skrivemåter. På nettet finner vi som kjent alt fra offentlige sider, publisert av myndigheter og institusjoner, til kommersielle nettsteder og personlige hjemmesider. Mye har sine paralleller i trykte medier, som brevet, dagboka, fotoalbumet, romanen, avisen, informasjonsbrosjyren, leksikonet og reklamefolderen, men nettsjangrene rommer også elementer som ikke eksisterer andre steder.

De digitale mediene gir blant annet muligheter for multimedialitet, integrering av tekst, lyd og bilde til et betydningsbærende uttrykk som er mer enn summen av hvert av tegnsystemene. Dessuten åpner datamaskinen rom for interaktivitet, en dialog mellom tekst og leser som på sitt beste kan tilføre teksten nye egenskaper. Men først og fremst er det hypertekstualitet - det å knytte forbindelser, opprette «linker», mellom ulike tekstenheter - som kan representere språklig og litterær endring. Hyperteksten bryter opp tekstens linearitet. En hypertekst er en tekst som kan litt mer, er det sagt. Den kan synliggjøre og virkeliggjøre assosiasjoner og faglige henvisninger som ligger innebygd i en framstilling. Leseren kan undersøke betydningen av ord og begreper, gå til utfyllende stoff, skaffe seg alternative framstillinger, innhente kommentarer. Mens vanlig tekst henviser til annen tekst, kan hyperteksten vise den. En hypertekst er elastisk. Med sine ulike former for referanser og forbindelser til andre tekster blir den et leserom, et «sted» hvor leseren fritt kan vandre.

Men de digitale medier skaper ikke bare nye muligheter, de volder også nye bekymringer, både av språklig og litterær art.

Enkelte er redde for at teknologien vil ødelegge skriftspråket, fordi Internett - i motsetning til mange andre offentlige medier - ikke er underlagt noe språklig regelverk eller kontroll. Avstanden er kort fra produksjon til publikasjon, tekstene trenger ikke gå veien om en redaktør eller korrekturleser. De personlige sjangrene, som tekstmeldinger, e-post og private hjemmesider, er det verken mulig eller ønskelig å språknormere. Til offentlige teksttyper, som offisielle nettsteder og tekster som henvender seg til et allment publikum, bør det derimot stilles samme språklige kvalitetskrav som man gjør til trykt tekst.

Også rent litterært representerer de nye medier utfordringer. Det kan blant annet hevdes at hypertekst fort kan skape paradoksale problemer. Mange linker gjør gjerne en nettside attraktiv og tiltrekker seg lesere. Men samtidig undergraver hver link den teksten der linken hører hjemme, fordi linken peker ut av den. Dersom leseren gjør det teksten oppfordrer ham til, mister teksten sin leser. Hyperteksten kan bli en trussel mot seg selv.

Dessuten mener mange at hypertekstualitet utgjør en trussel mot den saklige og systematiske utredning. Med sin oppløsning av kronologi og kausalitet utfordrer hyperteksten tradisjonell saksframstilling. Imidlertid ligger enkelte formelle trekk i trykt tekst, som litteraturhenvisninger, kommentarer og notesystem, vel til rette for overføring til hypertekstuelt format. Ikke minst gjelder det visse deler av faglitteraturen - artikler, vitenskapelige avhandlinger, lærebøker o.l., hvor hyperteksten kan ha rasjonaliserende effekt. Også rene beskrivelser og framstillinger som er strukturert hierarkisk, egner seg som hypertekst. Argumentasjonstekster er derimot bygd opp av elementer med definerte relasjoner, som årsak, følge, hensikt, vilkår og innrømmelse. Slike logiske sammenhenger kan gå tapt i en del hypertekster. Da må leseren selv prøve å (gjen)skape dem.

Datamaskinen tilbyr andre tekstformer enn tradisjonelle medier. Digitale medier gir dermed rikelig rom for både språklige og litterære utfordringer. Følgelig kreves også en annen lesekompetanse og en ny tekstbevissthet. En ny tekst søker en ny leser, nye språk skaper nye språkbrukere.

Hele Norges coronakart