Lite aksept: Blant skeive blir bifile gjerne møtt med pekefingeren. For vi er ikke ordentlig skeive og passer ikke inn i rammene som er kjempet frem, skriver innleggsforfatteren. Foto: Sara Johannessen / NTB scanpix.
Lite aksept: Blant skeive blir bifile gjerne møtt med pekefingeren. For vi er ikke ordentlig skeive og passer ikke inn i rammene som er kjempet frem, skriver innleggsforfatteren. Foto: Sara Johannessen / NTB scanpix.Vis mer

Debatt: Legning

Vi må lære oss å si ordet «bifil» uten å grøsse på ryggen

I et samfunn bygget opp av «duoer» har vi vanskeligheter med å tilpasse oss det som er litt midt i mellom. 

Meninger
Marte Johanne Bjerke Lie, samfunnsviter. 
Marte Johanne Bjerke Lie, samfunnsviter.  Vis mer

«Bifile mest utsatt», «høyest dødelighet», «den vanskelige identiteten», «bifile kvinner sliter mest». Boom. Midt i fleisen.

Dette er hva du får dersom du søker på stikkordene «levekårsundersøkelsen» og «bifile».

Ikke spesielt oppløftende, spesielt ikke for de av oss som er selvdefinert bifil. Med så tydelige funn burde folkehelsespesialistene i kommunene hoppet opp av stolene sine i full anmarsj mot tiltakene, Mental Helse burde starte opplysningskampanje og Bent Høie burde slått neven i talerstolen og krevd en oppfølging.

Men hva skjer? Det er ikke lenge siden krefter i skeive organisasjoner fikk presset bisynlighet inn i arbeidsprogrammene. Argumentene imot var at det fantes mange andre seksualiteter som man ikke nevnte spesifikt.

Her ligger kimen til utfordringen om og synligjøre bifile, og antageligvis noe av forklaringen til hvorfor bifile i dag topper «worst off» listene: Ifølge storsamfunnet har vi bifile lenge blitt tildelt en seksualitet. Det å kunne fysisk bli tiltrukket av begge (eller skal vi driste oss til å si alle?) kjønn er lettere å svelge enn det faktum at vi faktisk også har en legning.

Etter at kravet til reproduksjon har falt bort, har sex blitt en stor del av vår identitet. Dette kaller Anthony Giddens den plastiske seksualiteten. Er det rart at bifile sliter når det ligger en forventing om at det vi gjør i senga ikke har noe å gjøre med hvem vi er som person?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hos heterofile blir vi sett på som ubesluttsomme personer. Hvorfor gjøre ting så vanskelig? Hvem er det vi egentlig gjør det vanskelig for? Du møter en fyr. Jeg møter en fyr. Du møter en ny fyr. Jeg møter en ny dame. Mens jeg tenker at vi begge har vært heldige og funnet kjærligheten to ganger tenker du: «Hæ? Er du lissom blitt lesbisk nå? Er ikke det litt vanskelig?».

Det er ikke vanskelig, det er bare innmari fint. Man skulle trodd at de som har stått på barrikadene for å kunne være seg selv, at de som har kjempet med nebb og klør for et mer inkluderende samfunn på tross av legning ville støtte denne kampen.

Men blant skeive blir bifile gjerne møtt med pekefingeren. For vi er ikke ordentlig skeive. Vi passer ikke inn i rammene som er kjempet frem. Ifølge levekårsundersøkelsen fra 2013 viser det seg at nærmere 80 prosent av de som definerer seg som bifile ikke er åpne om det. Ikke engang for sine partnere. Og det er kanskje ikke så veldig rart når du risikerer å bli begrenset til en seksualitet, og ikke en identitet.

I vårt samfunn er det mye som er bygget opp av «duoer». Vi har høyre og venstre. Inn og ut. Dame og mann. Skeiv eller hetero. En gjennomgående utfordring er at vi har vanskeligheter med å tilpasse oss det som er litt midt i mellom.

Vi liker å si at det «faller mellom to stoler». Jeg er så lei av å falle mellom disse hersens stolene. Hvorfor kan vi ikke bare lage en ny stol? Det kan være jeg synes det er utfordrende fordi jeg er en bifil kvinne, som ikke alltid føler seg som en kvinne.

Men jeg tror faktisk at det dualistiske samfunnet vårt er utfordrende for andre, for eksempel bibliotekaren som liker rallycross, den streite pappaen som liker å bake og brannmannen som er brannkvinne. Vi må slutte å dele inn samfunnet i «do’s and dont’s» når det kommer til kjønn, seksualitet, legning og identitet. Og det må vi jobbe med på flere måter.

For det første må vi lære oss å si ordet «bifil» uten å grøsse på ryggen.

Vi må tørre å løfte det strukturelt ved å sette fokus på utfordringene. Vi må besøke FRI og Skeiv ungdom sine bifestivaler og panelsamtaler hvor vi får informasjon, positivisme og mot. Vi må aldri slutte å kjempe for minoriteter som opplever å bli diskriminert, usynliggjort og forbigått. Gjør vi det får vi et mer fattig samfunn, tuftet på feil premisser.

For størst av alt er kjærligheten, ikke den av to, men den av mange.