NORGE MÅ PRIORITERE: Hvis vi sprer innsatsen for tynt, risikerer vi at resultatene uteblir på samfunnsnivå, skriver utviklingsminister, Nikolai Astrup. Foto: Lise Åserud / NTB Scanpix
NORGE MÅ PRIORITERE: Hvis vi sprer innsatsen for tynt, risikerer vi at resultatene uteblir på samfunnsnivå, skriver utviklingsminister, Nikolai Astrup. Foto: Lise Åserud / NTB ScanpixVis mer

Bistand:

Vi må prioritere for å få resultater

Selv om bistandsbudsjettet er stort, kan vi ikke gjøre alt for alle. For å lykkes med å nå bærekraftsmålene innen 2030, må vi gjøre tydelige prioriteringer i utviklingspolitikken.

Meninger

I Dagbladet 4. august foreslår Catharina Bu i Agenda syv utviklingspolitiske tiltak for en bedre verden. Norge gjør allerede en betydelig innsats for samtlige av temaene. Det skal vi fortsette med. Men jeg vil advare mot å prioritere så mange utviklingspolitiske områder at man i realiteten ikke prioriterer noen.

Regjeringens mål er å sikre bærekraftige velferdssamfunn, ikke bare i Norge, men også i resten av verden. Bærekraftsmålene ligger til grunn for innsatsen. For å bidra mest mulig virkningsfullt til å oppnå bærekraftsmålene, har vi valgt å konsentrere utviklingsarbeidet om fem prioriteringer:
1) Utdanning, 2) Helse, 3) Klima, miljø og hav, 4) Næringsutvikling, landbruk og fornybar energi og 5) Humanitær bistand.

Med tydelige prioriteringer er det mulig for oss å sikre både innsats, bevilgninger, kompetanse og resultater som monner. Prioriteringene bidrar til å nå mange av bærekraftsmålene, og derfor ligger de fast. Samtidig må vi hele tiden ta i bruk nye virkemidler og løsninger for å bidra enda mer effektfullt til å oppnå resultater, og i løpet av det siste halve året har jeg tatt flere nye initiativer for å få til det.

Vi må likevel vokte oss for å gape over for mye. Det er nemlig ikke mangel på gode intensjoner, og det finnes mange gode formål å bruke bistandspenger på. I løpet av det siste halve året har jeg selv sett hvordan Norges utviklingsinnsats bidrar til at mange mennesker får det bedre. Elever som får gå på skole, barn som får vaksiner, og et næringsliv som får flere investeringer – takket være vår innsats.

Man kan si at vårt arbeid har stor betydning på individnivå. Men hvis vi sprer innsatsen for tynt, risikerer vi likevel at resultatene uteblir på samfunnsnivå. Det er for eksempel en lang vei å gå før utviklingslandene selv kan gi innbyggerne et godt utdanningstilbud, et godt helsevesen og gode rammevilkår for næringslivet.

Hvis vi skal oppnå resultater på samfunnsnivå, må vi sørge for at innsatsen vår har slagkraft. Det krever at vi tør å prioritere. Vi må overlate til andre å ta lederrollen på noen områder, vi må evne å si nei til gode tiltak, og vi må nedprioritere selv viktige temaer. Men det betyr ikke at vi skal la være å gjøre en innsats, at vi er imot forslagene eller at vi ikke deler målet.

Flere av Bus forslag er viktige og gode. Derfor skal Norge fortsette å gjøre en innsats på flere av områdene. Men å øke støtten, innsatsen og oppmerksomheten på alle områder fører til at vi i realiteten ikke prioriterer noen.