ENESTE RIKTIGE: KrF-leder Knut Arild Hareide gikk sammen med kona Lisa og Amal Aden i Oslos Prid-paraden. Det eneste riktige å gjøre etter Orlando-terroren, skriver Astrid-Therese Theisen. Foto: Terje Bendiksby / NTB Scanpix 
ENESTE RIKTIGE: KrF-leder Knut Arild Hareide gikk sammen med kona Lisa og Amal Aden i Oslos Prid-paraden. Det eneste riktige å gjøre etter Orlando-terroren, skriver Astrid-Therese Theisen. Foto: Terje Bendiksby / NTB Scanpix Vis mer

Vi må slå ring om Hareide

Jeg vil ha meg frabedt at bare de reaksjonære og negative skal få være viktige i KrF.

Meninger

Den 25. juni 2016 deltok Knut Arild Hareide, partileder i KrF, for første gang i Oslo Pride. Hadde det vært hvilken som helst annen partileder hadde dette neppe vært en nyhet, men siden det er nettopp KrF sin leder, ble det det. Alle utenfor KrF og Kristen-Norge reagerte enten med jubel eller med en kommentar om at denne deltakelsen måtte jo være selvsagt.

Deler av det såkalte grunnfjellet i KrF - det selvutnevnte sådan - reagerte annerledes. Selv om også mange var fornøyde innad, var det kritikerne som tok den største plassen. Reaksjonene kom nok ikke som et stort sjokk på oss som er en del av KrF-miljøet. Likevel er jeg skuffet. Men det jeg er aller mest skuffet over er den delen av partiet som har støttet Hareide i valget, men har valgt å tie. Hvorfor har ikke vi ropt høyere?

UKULTUR: Kjære med-KrFere, vi er nødt til å gjøre noe med partikulturen vår, skriver Astrid-Therese Theisen.
UKULTUR: Kjære med-KrFere, vi er nødt til å gjøre noe med partikulturen vår, skriver Astrid-Therese Theisen. Vis mer

Menneskeverd. Det var det Knut Arild Hareides deltakelse i prideparaden handlet om. Det var en støtte til alle som opplever sjikane, vold og diskriminering på grunn av legningen sin. Det var en støtte til ofrene etter tragedien i Orlando. Det var det eneste riktige å gjøre for et parti hvis slagord er «menneskeverd i sentrum». At man kan neglisjere viktigheten av dette, at man kan oppføre seg som enkelte har gjort i ettertid av Pride, klarer jeg med min beste evne virkelig ikke å fatte og begripe. Hvordan kan denne deltakelsen være en gal handling?

Da tidligere byråd i Bergen, Tomas Moltu, 2. august tok til orde for å vurdere andre toppkandidater enn Knut Arild Hareide på Hordaland KrFs nominasjonsliste foran stortingsvalget, klarte ikke jeg å tie mer. Å foreslå å vrake partilederen fordi han viste støtte til en sårbar gruppe i en spesielt sårbar tid fortjener ikke et tilsvar engang, det er så simpelt, men jeg er for sint til å la vær. Dette handler ikke om takhøyde for interndebatt. Det er ukultur, og Tomas Moltu er langt fra den eneste som har bidratt til det.

Enkelte konservative krefter i partiet er redd for at vi beveger oss bort fra kristne verdier. Jeg er redd for det samme, men det er dere som gjør meg redd. Hadde det vært kristne, heterofile mennesker som hadde blitt skutt i Orlando, som partilederen vår gikk i tog for, hadde dere rost ham. «Alle mennesker er like mye verdt», er det ikke det vi sier? Konsekvensen av det må jo være åpenbar: Det eneste riktige var at Knut Arild Hareide gikk i paraden.

For deltakelsen handlet aldri om ekteskapsloven. Jeg har respekt for at det er ulike syn på ekteskapsloven innad i KrF, men jeg har absolutt ingen respekt for denne typen oppførsel. Jeg kan love at jeg skal forsøke å få KrF til å snu i dette spørsmålet, men det skal jeg gjøre når det er den debatten vi har, ikke nå. Å snu en solidaritetshandling som dette til en svartmalingskampanje burde virkelig KrFere holde seg for gode til.

Men kjære alle KrFere som støtter Hareide i deltakelsen, det er oss jeg er mest skuffet over. Hvorfor har ikke vi ropt høyere? Hvorfor har vi som mener deltakelsen burde vært selvsagt latt Hareide stå nærmest alene i stormen?

Og dette gjør meg trist å spørre om, men hvordan mener vi at vi som parti skal kunne overleve dersom vi ikke tør stå opp for det som er rett? Det er jo vi som skal snakke om menneskeverd og nestekjærlighet, uansett hvor vanskelig det er. Det er vi som skal være et korrektiv til dem som ikke ser menneskers verdi, det er vi som skal tale de svakes part.

Hvorfor har vi i stedet latt noen mennesker bli et uønsket korrektiv for de praktiske konsekvensene av våre mest grunnleggende verdier? Jeg er flau over Moltu og de andre som har reagert som han, men jeg er mer flau over resten av oss. KrFerne skal jo være de største idealistene av dem alle. En idealistisk handling hadde vært å si det man virkelig mente og aktivt støttet. Problemet er at vi har blitt for feige, og når ikke vi tør å snakke høyt får noen andre muligheten til å overdøve oss. Vi kan ikke la noen som mener at det er galt at vi støtter sårbare grupper få sette agenda. Det nekter jeg å være med på.

Så, alle KrFere som mener deltakelsen var riktig, her kommer herved en oppfordring til å rope det ut og slå ring om vår modige og dyktige partileder. Som min partikollega så fint sa det: Jeg vil ha meg frabedt at bare de som er reaksjonære og negative skal få være viktige i KrF!

Hei, KrFs stortingsgruppe og fylkesledere, hvor har dere vært? Hvorfor har så altfor få av dere vist Hareide støtte? Det var kanskje først og fremst deres oppgave å gjøre dette, for det er dere som virkelig blir hørt. Hvorfor har dere ikke vært tøffere? Jeg vet det nærmer seg valg, men ærlig talt: Denne typen feighet tror jeg ikke trekker velgere, og det burde dere holde dere for gode til.

Kjære med-KrFere, vi er nødt til å gjøre noe med partikulturen vår. Vi er nødt til å skape takhøyde for utfordrende debatter igjen. Vi har kanskje en tendens til å unngå de vanskelige debattene i redsel for å miste kjernevelgere. Men jeg kan da ikke være den eneste som mener at vi mister oss selv på veien? Et KrF hvor redselen for å si eller gjøre noe som kan vekke reaksjoner er viktigere enn de i samfunnet som trenger vår hjelp, er ikke mitt KrF.

Ole Paus har ved flere anledninger sagt at KrF er partiet for dem som trenger politikk. La oss være det partiet, jeg vet vi har det i oss. For å igjen bli det partiet Ole Paus beskriver oss som må vi tørre å diskutere, ikke minst det som er vanskelig å diskutere. Det partiet jeg ønsker meg tør å utfordre hverandre, vi tør å kjempe når vi mener det er riktig. Mitt KrF er modig.

Kjære Knut Arild: Jeg er så stolt av deg for at du gikk i Pride. Fordi selv om jeg mener det burde være en selvfølge, vet jeg at det har vært tøft. Tusen takk for at du turte å ta det riktige valget. Takk for at du viste at vi fortsatt er en stemme for dem som trenger det.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.