ULIKE VIRKELIGHETSBILDER: Vi må tørre å utfordre oss selv såpass at vi også kan møte mennesker med fundamentalt ulikt virkelighetsbilde fra oss selv over en kaffekopp, skriver Assidiq. Foto: John T. Pedersen
ULIKE VIRKELIGHETSBILDER: Vi må tørre å utfordre oss selv såpass at vi også kan møte mennesker med fundamentalt ulikt virkelighetsbilde fra oss selv over en kaffekopp, skriver Assidiq. Foto: John T. PedersenVis mer

«Vi må slutte å innbille oss at vi har et fellesskap som rommer alle»

Hva oppnår vi egentlig ved å stemple mennesker som rasister?

Meninger

De siste to årene har jeg fulgt opp radikalisert ungdom, familier med barn som har dratt for å kjempe med IS i Syria og kommuner som enten har ønsket fenomenkompetanse eller hjelp til å håndtere aktive saker.

I dette arbeidet har jeg møtt mange interessante mennesker med mange ulike utfordringer og tanker. Én ting mange har pekt på er at de opplever at takhøyden i samfunnet er for lav. Mange søker derfor mot ytterliggående miljø fordi man ønsker noen å snakke med og ikke opplever aksept i det konsensusorienterte A4-samfunnet.

Fremover ønsker jeg å ta noen av disse krevene samtalene. Mange etterlyser bredere debatter om innvandring mens andre føler seg diskriminert og forskjellsbehandlet og protesterer til døve ører.

I altfor stor grad snakker vi bare med folk som vi opplever å ha mye til felles med. Det er et problem!

Mange av de samtalene jeg har vokst aller mest på har vært samtaler med radikalisert og kriminell ungdom. Der har jeg fått utfordret mitt naive syn på verden og virkelig lært meg hvordan det er å slite og ha det vondt.

Andre har fortalt at de ikke tør å snakke om det de har på hjertet i frykt for å bli stemplet som ekstremister, rasister, islamofober eller tilsvarende merkelapper.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Er det da egentlig så rart at man søker til ytterliggående miljøer som man opplever å ha mye til felles med? Jeg synes ikke det.

Hva oppnår vi egentlig ved å stemple mennesker som rasister og svare på tankene deres med fordømmelse og utestengelse? Frykten deres er reell.

Selv om den for mange oppleves som irrasjonell, kan den oppleves virkelig og være altoppslukende for den som sitter med den.

Vi må tørre å utfordre oss selv såpass at vi også kan møte mennesker med fundamentalt ulikt virkelighetsbilde fra oss selv over en kaffekopp eller en god middag for å diskutere hvordan vi sammen kan få til det gode samfunnet vi alle hevder å være så opptatt av.

Vi bør også gjøre det av hensyn til oss selv for at vi skal få et korrigert syn på verden. Ingen sitter med fasiten og det er kun ved å utfordre seg selv at vi kan vokse og forstå.

I min levetid har det vært mye snakk om «det store norske vi». Jeg tror det snart er på tide å innrømme at vi ikke har klart å skape et fellesskap som klarer å romme alle. Det er ikke en ubetydelig, liten andel av befolkningen som føler de ikke passer inn i de konforme rammene som er satt for det norske A4-samfunnet.

Blant dem som faller utenfor finnes det en god del minoriteter, men også mange etniske nordmenn.

Dersom vi virkelig skal ha en sjanse til å skape et samfunn der alle kan føle tilhørighet, er vi nødt til å bli flinkere til å snakke om det ubehagelige og det vanskelige. Jeg synes vi skal starte i dag!