VÆR STOLT: Vær lastebilsjåfør, sykepleier, vernepleier, butikkansatt og tømrer og vær stolt av det, skriver artikkelforfatteren. Foto: GuruXOX / Shutterstock / NTB Scanpix.
VÆR STOLT: Vær lastebilsjåfør, sykepleier, vernepleier, butikkansatt og tømrer og vær stolt av det, skriver artikkelforfatteren. Foto: GuruXOX / Shutterstock / NTB Scanpix.Vis mer

Debatt: Yrkesvalg

Vi må slutte å utdanne folk til jobber som «ennå ikke finnes»

Det å møte yrkesutøvere som har yrket i hendene, blir sjeldnere og sjeldnere.

Meninger

«Vi skal ansettes i jobber som ikke finnes, med teknologier som ikke er oppfunnet, og løse problemer vi ikke ennå vet at vil oppstå». Dette er ett av mange eksempler på et håpløst utsagn som har klart å sette seg i det utdanningspolitiske ordskiftet. En påstand som har oppstått som et mantra i innovasjonsorienterte deler av næringslivet, og spredd smitten sin inn i stortingsmeldinger, ekspertrapporter, politiske programerklæringer, media og debatter. Det er tydeligvis tverrpolitisk enighet om at dette er en klok påstand som man kan bygge fremtiden på, noe som kan tyde på urovekkende tilstander i den kollektive psykiske allmennhelse både her og der.

Den ukritiske og lett euforiske bruken av denne påstanden er med på å underbygge og underminere omdømmet og attraktiviteten til mange av de yrkene vi allerede har, og som vi alltid vil trenge. Om tretti år trenger vi fortsatt rørleggere, tømrere, elektrikere, fiskere, laboranter, farmasøyter, lærere og vernepleiere, men hva disse yrkene har utviklet seg til å bli vet vi ikke.

Min egen far begynte som tømrer på slutten av sekstitallet, og bygde hus i mange år. Han arbeidet med en eldre tømrer og lærte yrket gjennom praksis og veiledning av en som allerede hadde stått i yrket i mange år. En som kunne yrket og var stolt av det. Det var ikke først og fremst gjennom de store ordene fra gamle Reidar til unge Odd Peter som bygget karakter og faginnsikt. Ikke vet jeg, men det er ikke tvil om at det ble lagt et solid fundament av arbeidsmoral og profesjonalitet disse første årene. Holdninger som gjorde at metoder ble endret når det gagnet kvaliteten på arbeidet. Bare det å kunne gå fra å spikre takplater med hammer til å bruke spikerpistol var en endring som var bra for både skuldre, nakke, kvalitet og produktivitet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I denne tiden var arbeidsmoral fremdeles noe som fløt fra generasjon til generasjon gjennom nært samvirke av stolte arbeidskarer. En dynamikk som et tvers gjennom teoretisert utdanningssystem strever med å matche. Det å ikke gi seg før jobben er gjort skikkelig, ut fra egen dyp kvalitets- og fagforståelse er fremdeles kanskje viktigere enn å underkaste seg sirlige og spissfindige styringssystemer. Det å møte yrkesutøvere som først og fremst har yrket i hendene mer enn i ordene blir sjeldnere og sjeldnere. Taktil kunnskap og materialforståelse er erstattet med teori, boklig kunnskap og abstraksjon som svært få dugende praktikere blir motivert eller oppglødd av. Praksisen har blitt teoriens slave, og kommandolinjene domineres av et menneske- og praksisfiendtlig språk.

Siden slutten av sekstitallet sto min far i yrket og han utviklet seg i takt med at teknologi, materialer, tekniske løsninger og arbeidsformer endret seg. Det yrket han hadde i 1968 var ikke det yrket han hadde i 1974, 1988, 2001 eller 2014. Det endret seg helt frem til han ble pensjonist som 69-åring. Som syttiåring ville arbeidsgiver kunne avrunde karrieren hans, men det ville han ikke gi dem. Uten aldersgrensen hadde han vel innredet supplybåter fremdeles, som alltid med timebruk langt under tretti og førtiåringene på de ulike arbeidsoppgavene.

Min far ble ikke utdannet til «en jobb som ennå ikke finnes», men han svarte som profesjonell på det som til enhver tid var forventningene til yrket, leverte arbeid «fra øverste hylle», og han endret på metodene og tilnærmingene etter formålet. Han arbeidet i et «her og nå» som stadig var i endring, men ikke under det påtrykket av «fremtidsmagi» vi i dag er i ferd med å pakke utdanningssystemet inn i.

Det er på tide å vrake substansløse fraser. «Vi skal ansettes i jobber som ikke finnes, med teknologier som ikke er oppfunnet, og løse problemer vi ikke ennå vet at vil oppstå» er et uttrykk som håner og diskriminerer de yrkesgruppene som faktisk driver samfunnet fremover. Vi skal utdanne ungdom til å fylle hundrevis av jobber som allerede finnes. Viktige yrker som en skal være stolt av å kunne utøve nå og om førti år. Hvordan kan vi heve statusen til de viktigste yrkene, når vi til stadighet bruker en ukjent fremtid som «visjonært» referansepunkt? Vær lastebilsjåfør, sykepleier, vernepleier, butikkansatt og tømrer og vær stolt av det. Yrket ditt kommer garantert til å endre seg, og du sammen med det, i daglig møte med nye krav og forventninger. Steg for steg går vi sammen inn i en ukjent fremtid, og hvorfor ikke være kry av oss selv og det vi faktisk er gode på akkurat nå? Nuet er det eneste vi har når det kommer til stykket, la oss gjøre det beste ut av det, med det beste vi har til rådighet.

Vi skal utdanne flinke, ambisiøse og ærekjære utøvere av yrker som allerede finnes rundt oss på alle kanter. Fagfolk som legger vekt på kvalitet og har arbeidsmoral som ryggrad. Fagfolk som er åpne for nye løsninger når det gagner helheten som en selv går inn i. Fagfolk som er stolte av yrket sitt. Fagfolk som bryter med gamle arbeidsformer når de er uegnede.

Vi skal utdanne til jobber som finnes, og vi skal være med på å danne hele og integrerte mennesker som tar med deg det beste av det bestående inn i fremtiden, inn i et «her og nå» som stadig blir smidd, eltet, knadd og vridd til nye former.

Fra en norsklektor med altfor mye tilleggsutdanning, til kommende elektrikere, tømrere, sykepleiere og rørleggere: Jeg trenger dere mer enn dere trenger meg. At dere velger å utdanne dere til yrker og jobber som allerede finnes er det fineste dere kan gjøre både for dere selv og fremtiden.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook