Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

#metoo

Vi må snakke mindre om Trond Giske

Og mer om seksuell trakassering.

HAR SKAPT SPLID: Det verste som kan skje Arbeiderpartiet akkurat nå er at striden rundt fylkesledervervet i Trøndelag virvler opp alle Giske-sakens fronter påny. Foto: Hans Arne Vedlog / Dagbladet
HAR SKAPT SPLID: Det verste som kan skje Arbeiderpartiet akkurat nå er at striden rundt fylkesledervervet i Trøndelag virvler opp alle Giske-sakens fronter påny. Foto: Hans Arne Vedlog / Dagbladet Vis mer
Kommentar

Maktkamp er legitimt, pressens dekning av #metoo var bedre enn sitt rykte, og Kildeutvalget gjorde en elendig jobb i sin analyse av Giskesaken. Dette er noen av påstandene i boka «Giskesaken – og hvordan vi får #metoo tilbake på sporet», som kommer ut i dag.

Boka kaster også lys over de dype sårene saken har laget i Arbeiderpartiet – og hvorfor stortingsrepresentantene Jette Christensen og Marianne Marthinsen ikke tar gjenvalg.

Etter tusenvis av artikler, utallige TV-innslag og opprivende debatter i etterkant av varslene mot Arbeiderpartiets nå avgåtte nestleder Trond Giske, kunne man tro det meste var sagt. Nettopp derfor er det rom for en nøktern, akademisk analyse av det som har skjedd. Anja Sletteland og Kristin Skare Orgeret har analysert mediedekningen. Forfatterne viser hvordan anklager om maktspill har blitt brukt som argument mot å ta meningsmotstandere seriøst. Det mest interessante med boka er forfatternes misjon:

«Vi vil ødelegge dette våpenet.»

Maktkamp bør ikke være et skjellsord, men er nødvendig for å utfordre eksisterende maktstrukturer. Det er alltid maktspill i Arbeiderpartiet, og Giske har lenge vært god i dette. Etter varslene har dette blitt sauset sammen med håndteringen og fått store konsekvenser.

Trond Giske måtte gå av som nestleder, men han gikk ikke alene. Sekretariatsleder Hans Kristian Amundsen måtte trekke seg etter påstander om lekkasjer. VGs politiske avdeling gikk i oppløsning, to journalister ble omplassert internt og en måtte ta seks måneders permisjon før han forsvant fra journalistikken. Resten av pressen har fryktet at saken har fått konsekvenser for befolkningens tillit til mediene. To varslere i Fagforbundet har blitt presset ut av sine verv. Og internt i partiet har mistillit og harde fronter skapt et samarbeidsklima så dårlig at en rekke ansatte i stortingsgruppa har blitt sykmeldte og sluttet.

Det som er skjedd siden høsten 2017 er nå også den uttalte årsaken til at to tydelige profiler trekker seg.

«Det ville være løgn å svare nei», sier Marianne Marthinsen til Dagens Næringsliv. «Jeg kjente meg ikke igjen i stortingsgruppen», sier Jette Christensen.

For Arbeiderpartiet er dette svært alvorlig. Foran landsmøtet i 2015 skrøt den da ferske partileder Jonas Gahr Støre av sin «gullrekke», den nye generasjonen Ap-politikere. Av de seks som ble nevnt der, er tre ute eller på vei ut av politikken: Marthinsen, Christensen og fra før Torgeir Michaelsen.

Gullrekkas siste tre navn var Hadia Tajik, Anette Trettebergstuen og Lene Vågslid. De to førstnevnte anklages ennå for maktspill rundt Giske. Inntil videre er de likevel del av partiets framtid.

Boka konkluderer knallhardt:

«Trond Giske har gjennom denne saken vist at han setter sine egne interesser over norsk lov, Arbeiderpartiets vedtak og pressens autonomi.»

Det verste som kan skje partiet akkurat nå er at striden rundt fylkesledervervet i Trøndelag virvler opp alle Giske-sakens fronter på ny.

For samfunnet er konsekvensene langt verre. Det har blitt vanskeligere å snakke om seksuell trakassering i norsk offentlighet. Debatten er knallhard, om hvilke sanksjoner som er rimelige etter seksuelle overtramp og etter hvilken standard. Boka viser tydelig hvordan ulike redaksjoner, partier og personer har forsøkt å sette sin egen standard, og måler både egen og andres oppførsel etter denne.

Men det finnes en felles standard for å bedømme seksuell trakassering: Loven.

For å komme videre i arbeidet mot seksuell trakassering, må vi derfor snakke mindre om Trond Giske og mer om seksuell trakassering. Det revolusjonerende med #metoo-kampanjen er å sette hensynet til den utsatte først. Likevel risikerer både varslere og de som håndterer varslene å bli møtt med anklager om maktspill, bagatellisering, latterliggjøring og i verste fall represalier.

Vi må tilbake til utgangspunktet. Loven skal beskytte den utsatte, ikke organisasjoner eller partier. Arbeidsgivere har plikt til å forebygge og motarbeide seksuell trakassering. Den som blir varslet, er lovpålagt å varsle videre til overordnede. Også om «den» er en politisk konkurrent som Tajik. Det er ikke maktspill, men å gjøre sin plikt.

Vi trenger også rom for tilgivelse. TV-serien «The Morning Show» på Apple TV+ viser med stor innlevelse hvor belastende det kan være å bli beskyldt for seksuell trakassering. Der mister programlederen Mitch både jobben og æren etter #metoo-varsler, og kjemper en desperat kamp for å få fram sin versjon av sannheten. Konsekvensene har både for seriens Mitch og for Ap's Giske har vært så store at det er menneskelig overlevelsesinstinkt å kjempe imot.

Anklager om seksuell trakassering bør ikke automatisk være en profesjonell eller politisk «dødsdom». Langt de fleste tilfeller kan løses med en unnskyldning og at man endrer oppførsel. I mer alvorlige saker må trakassøren fratas maktposisjoner. De mest alvorlige tilfellene av seksuell trakassering omfattes av straffeloven.

Mitt ønske er at flere tør innrømme at de har gjort feil. Straffer kan sones og tillit gjenvinnes – hvis man tar ansvar og viser vilje til endring. Vi trenger en mer åpen samtale.

Hele Norges coronakart