ULVEBOK: Morten

Tønnessen (f.v), Lars 

Lenth og Petter

Bøckman har skrevet boka «Ulvetider: Rovdyret som splitter Norge».
ULVEBOK: Morten Tønnessen (f.v), Lars Lenth og Petter Bøckman har skrevet boka «Ulvetider: Rovdyret som splitter Norge».Vis mer

Debatt: Ulv

Vi må snakke om ulven

Noe er råttent i kongeriket Norge – og det lukter ulv lang vei.

Meninger

For noen uker siden fikk Verdens naturfond (WWF) rettens medhold i at lisensjakten utenfor ulvesonen i Hedmark, Oslo, Akershus og Østfold måtte stanses. Rovviltnemndene i region 4 og 5 hadde ikke gjort hjemmeleksa si. Snart skal retten avgjøre om regjeringens omfattende felling av ulv er i strid med Naturmangfoldloven og internasjonale forpliktelser.

I etterpåklokskapens lys kan vi slå fast at vi allerede for et år siden ante hvor det bar hen i ulvesaken. Den skulle vise seg å vokse så aldeles ut av proporsjoner sist vinter, etter at Vidar Helgesen avlyste ulvejakten i ulvesonen. Resultatet er boka «Ulvetider: Rovdyret som splitter Norge».

Ulven får skylda for alt fra gjengroing av kulturlandskapet og avfolking av bygdene til sauens lidelser, og til og med kommunesammenslåinger – samtidig som den i andre kretser opphøyes til skogens redningsmann og hylles som naturens skytsengel. Folk strides om hvorvidt ulven her til lands er ulveaktig nok, og om den er norsk nok, om den hører hjemme her.

Det er lang tradisjon for å blåse fakta ut av proporsjoner i alt som kan knyttes til ulven. Det kjenner vi igjen i sagn og myter, hvor ulven typisk vokser seg større og større jo mer dramatisk historien blir. Aller mest presist uttrykt finner vi igjen dette trekket ved vårt forhold til ulven i de norrøne beretningene om Ragnarok, da én ulv skal sluke solen og en annen månen, og stjernene skal forsvinne fra himmelen.

MERKES: En ulv fra Slettåsreviret i skogene mellom Elverum og Trysil er på beina igjen og på vei ut i terrenget etter å ha blitt merket av det skandinaviske forskningsprosjektet SKANDULV. Foto: Jørn H. Moen / Dagbladet
MERKES: En ulv fra Slettåsreviret i skogene mellom Elverum og Trysil er på beina igjen og på vei ut i terrenget etter å ha blitt merket av det skandinaviske forskningsprosjektet SKANDULV. Foto: Jørn H. Moen / Dagbladet Vis mer

Vi må snakke om sauen også. Ulv spiser sau, det er noe ethvert barn vet. Derfor måtte Oslo tingrett også ta stilling til hvilken fare de omstridte ulvene utgjør for sauene i området da de skulle behandle WWFs søksmål mot Staten. Det måtte de gjøre til tross for at ingen av de 50 ulvene de norske rovviltnemndene nå vil ta livet av har drept en eneste sau. I hvert fall ikke så langt. Ifølge Mattilsynet tar ikke ulven mer enn 2,5 prosent av de sauene som omkommer i utmarka i løpet av et vanlig år. Andre rovdyr dreper langt flere. Fluelarver dreper mer sau enn ulv, likevel er det ingen som ville finne på å fremme mistillitsforslag mot klima- og miljøministeren med den begrunnelse at nå har sannelig problemene med fluemark i utmarka gått for langt.

Og så må vi snakke om jakthunder som blir tatt av dage av ulv, elgen som ulven livnærer seg av, og hvordan vi forvalter viltet og verdiene i skogen i dette landet. Hvem har rett til å definere hvordan vi skal bruke vår felles naturarv?

Det er ikke lett å ta denne debatten, for knapt noe provoserer så mye som ulven og hva folk mener om den. Men la oss endelig ikke forvirre av fakta. Er det noe vi har lært i løpet av arbeidet med temaet det siste året, så er det at folk aldri lærer.

Det er i hvert fall det inntrykket vi sitter igjen med, etter å ha brukt uforholdsmessig mye tid på denne fastlåste konflikten. Ulven får fram det verste i folk, i begge leire. Vi tar stilling basert på identitet og følelser, og så velger vi fakta deretter. Ta dere sammen, folkens. Nå må alle sammen bare roe seg litt ned, for nå går det over stokk og stein her. Vi kan bedre enn dette.

Vi må snakke om Norge. Det er landet vårt, det. Og når det går ei kule varmt i ulvedebatten, så er det som om det eneste som hindrer landet vårt fra å revne i to, er at folk ikke kan bli enige om nøyaktig hvor grensen skal gå. Nå må vi virkelig begynne å behandle hverandre som folk. Vel kan byfolk være litt hjelpeløse og virkelighetsfjerne når det kommer til praktisk kunnskap om hvordan mat blir til og sånn. Og vel kan bygdefolk kanskje bli litt i overkant jordnære og selvrettferdige iblant. Men vi er da sammen om dette landet. Her skal vi bo. Her er vår framtid. Så la oss løfte i lag, da – og la oss bry oss om det som tynger hverandre.

Så klein og uforsonlig som den norske ulvedebatten har blitt, kunne man ønsket seg at noen med ansvar og makt hadde tatt grep og ryddet litt opp for oss. De kunne for eksempel ha hjulpet oss andre med å skille skitt fra kanel, og peke på et faktagrunnlag vi alle kan forholde oss til. Men nei, da. I stedet for å opplyse debatten, har det norske stortingsflertallet i praksis støttet opp om konspirasjonsteorier om den norske ulvens genetikk og opphav.

Dette oppnådde de ved å bestille en såkalt uavhengig utredning om dette – til tross for at norske og svenske ulveforskere i årevis faktisk har hatt full oversikt. Det finnes knapt noen rovdyrbestand i hele verden som er bedre kartlagt enn de sørskandinaviske ulvene, og det er hevet over enhver rimelig tvil at bestanden er basert på migranter østfra.

En «uavhengig» utredning – som altså skal foretas uavhengig av de som vet mest om saken – oppnår ikke stort annet enn å undergrave etablert, internasjonalt anerkjent forskning foretatt av anstendige, dyktige norske forskere.

Det er en skam.

Det er trist å si det, men i ulvesaken er det faktisk norske politikere vi er aller mest flaue over. Og derfor må vi snakke om politikerne våre, også. For det er dette vi mener er råttent i Kongeriket Norge: At folket er ført bak lyset av politikere som er drevet av alt for sterke følelser og alt for lite fakta. Sånn går det ikke an å holde på.

I dommen over stortingsvedtaket om utredning om den norske ulvens opphav er faktisk Norges Jeger- og Fiskerforbund og Naturvernforbundet helt samstemte: Dette var det siste vi trengte nå, i det opphetede, fastlåste debattklimaet som råder. Det vi trenger er politikere som er i stand til å bygge tillit, ikke folk som slår politisk mynt på å forsterke den tillitskrisen ulvesaken i stor grad er.

Av disse grunnene må vi snakke om ulven. Men ikke minst må vi, alle sammen, dempe oss og bli litt flinkere til å lytte til hverandre.

Kanskje burde vi ta oss en vargtass, alle som en.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook