Vi må tenne motild!

Norsk industri er ikke gått ut på dato, skriver 1. nestleder i LO Roar Flåthen i den femte og siste kronikken om realfag og framtid.

ET HOVEDMÅL for realfagskonferansen i 2003 er å dyrke fram et nærmere samspill mellom næringslivet og utdanningsinstitusjonene. Det er nødvendig. Vi står nå midt oppe i en tid med reinspikka industriavvikling her i landet. 2000 industriarbeidsplasser forsvinner i måneden. En fortsatt nedbygging og nedvurdering av industrien, forskning- og realfagenes betydning for det norske samfunn vil forsterke en mørk og dyster trend. I enkelte miljøer hersker det en oppfatning om at vi kan klare oss uten industrien. Da kutter man også båndene til ny kompetanse.

At vår velstand kan sikres gjennom vår oljeformue er en påstand som viser i klartekst at en farlig kortsiktig tenkning har fått et sterkt fotfeste. Vi er ille ute og kjører hvis slike holdninger for alvor spikrer seg fast i opinionen. Mange vil hevde at det allerede har skjedd. Vi må minne om at vår velstand her i landet er bygd opp parallelt med den industrielle utviklingen. Vi må nå tenne en motild mot de pessimistiske krefter som mener at norsk industri har gått ut på dato. I et leserinnlegg i Moss Avis skriver adm. direktør i Krohne Instrumentation AS Paal Hanche:

«Vi aksepterer ikke de defensive holdninger som fremkommer om norsk industris framtid. Vi kan ikke la oss lede av tilfeldighetene. Utviklingen må styres. Vi ber ikke om allianser. Vi ber om rammevilkår på lik linje med våre konkurrenter.»

DETTE ER KLOKE og fornuftige ord - som jeg deler fullt ut. Det er faktisk politikernes ansvar å legge forholdene til rette for en langsiktig offensiv satsing.

Fraværet av en helhetlig industripolitikk er åpenbar for alle som vil se. Vi ber ikke om annet enn en offensiv næringspolitisk satsing hvor politikerne viser vilje til å kjempe for industriens posisjon fremover. Det er mange byggesteiner som utgjør viljen og evnen til å sikre industriens levedyktige konkurransevilkår. Å fjerne den drepende kronekursen skal jeg la ligge her. Det samme gjelder åpenbare avgifter som virker sterk hemmende på etableringen av nye industriarbeidsplasser og teknologiske miljøer.

La meg her starte med forskning og utvikling. Forskning og utvikling er avgjørende for næringslivet både for å opprettholde posisjoner og styrke eksisterende bedrifter - og for å legge grunnlaget for fremtidens næringsliv. Spesielt fremhever vi behovet for at norsk forskning bør styrkes på bred front, både i bedriftene, instituttsektoren og ved universiteter og høgskoler. Samarbeidet og utvekslingen mellom miljøene må styrkes, og næringslivet må i større grad engasjeres i nyskapende virksomhet og sammen med staten bidra med finansiering og gjennomføring av forskning og utvikling. Det skal legge grunnlaget for ny industriell satsing. En nasjon som heller ikke satser bredt på sitt utdanningssystem, vil også raskt havne i en teknologisk skyggeside.

DET ER SAMSPILLET og partnerskapet mellom private og offentlige miljøer som er viktig for å sikre ny kompetanse. Et sterkt nasjonalt eierskap på strategiske områder må også forsvares. Norsk olje- og gassvirksomhet og tilstøtende virksomheter har gjennom tiår bygd opp en verdifull kompetanse - som skyldes samspillet med utdannings- og forskningsmiljøer, og næringslivet og staten. Vi har hatt et sterkt statlig og nasjonalt privat eierskap som har sikret at kompetanseutviklingen har kommet norsk næringsliv til gode. Norsk offshore- og leverandørindustri er fremst i verden som et resultat av dette. Jeg er enig med Svein Aaser i DnB, som nå roper et varsku mot at norske offshoreaksjer skal gå på billigsalg til utlendingene. Det handler om å sikre verdifulle norske teknologibedrifter - og forhindre at kompetansen flytter ut. Oppbyggingen av vår oljenæring er også et solid eksempel på hvordan gode kreative miljøer er vokst fram - takket være et nært samarbeid mellom utdanningssystemet og næringen.

Skal vi fremover makte en ny industristrategi, må realfagene styrkes både for ny kompetansebygging og rekruttering til næringslivet. Da må vi løfte fram en felles forståelse av sammenhengen og betydningen av det nære samarbeidet mellom utdanningssystemet - forskning og næringslivet.

Kunnskap vokser fram når flere miljøer trekker i samme retning. En kjent industrileder i Norge har sagt det slik: «I Norge vil ikke industrien utvikle kunnskap uten grunnlag i produksjon. Som kunnskapsnasjon er vi avhengig av å produsere for stadig å kunne forbedre vår produksjon og vår kunnskap. Vi kan gjøre produksjon lønnsom ved sterkere integrasjon av operatører og ingeniører. Blant annet derfor er yrkesskolen Norges viktigste skole.»

I FAGBEVEGELSEN har vi ingen problem med å støtte disse vurderingene fra verftseier Kjell Inge Røkke. Jeg viser også til at Fellesforbundet og NITO har et utmerket samarbeid. Vi vet at fagarbeidernes rolle og kunnskap har endret seg betydelig siden 1980-tallet. I industrien er den tradisjonelle industriarbeideren blitt operatører med høyt krav til kompetanse - og kontinuerlig etterutdanning.

Det er et løpende behov for påfyll av kunnskap hos alle arbeidstakergrupper. Det forklarer fagbevegelsens sterke kamp i streik og forhandlinger for reell rett til etter- og videreutdanning. Vi skal selv ha rett til ny kunnskap - samtidig som vi kjemper for at rekrutteringen til og realfagenes status styrkes i vårt samfunn.

Men vi vet alle at det viktigste verktøyet ikke er på plass når det gjelder reell rett til etter- og videreutdanning: lønn under utdanningspermisjon. Det er på tide å spørre politikerne når de har tenkt til å oppfylle denne forutsetningen i etter- og videreutdanningsreformen.

Sammenliknet med utlandet ligger Norge i bakevja når det gjelder satsing på forsking og utvikling. Det kan ikke fortsette. Det kan koste oss dyrt i det teknologiske kappløpet. Utvikling av gass og ny gassteknologi vil kreve oppegående teknologiske miljøer i Norge. Det er en forutsetning for rekruttering og industriell satsing. Bedrifter som satser langsiktig og bevisst på forskning - og utvikling, er de som overlever i en stadig hardere internasjonal konkurranse.

Vi kan ikke forvente at enkeltbedrifter skal avgjøre en nasjonal satsing for å avsette nok midler til forskning og utvikling. Det må være en statlig nasjonal oppgave. Det er viktig for knoppskytingen i næringslivet, utdanningssystemet og for forskningsmiljøene. Og sammen med et slagkraftig - og ikke sulteftret virkemiddelapparat - kan kreativiteten og ideene gi liv til nye industriarbeidsplasser. Da kan vi bygge en industri og et næringsliv som også er en forutsetning for felles velferd.

Men det forutsetter en helt annen politisk tenkning - og at vi har eiere som vil satse langsiktig i Norge. Det handler om kollektiv fornuft - også på dette området.

Det handler også om at vi styrker de konkurransefortrinn vi som en liten nasjon kan ha i internasjonal handel. Sterk satsing på utdanningsinstitusjonene og realkompetanse er et sentralt område.