FREMRAGENDE: Edvard og May Britt Moser leder et fremragende forskningsmiljø ved NTNU. Vi trenger flere slike, skriver Aksel Braanen Sterri.

Foto: Hans Arne Vedlog  /  Dagbladetfont
FREMRAGENDE: Edvard og May Britt Moser leder et fremragende forskningsmiljø ved NTNU. Vi trenger flere slike, skriver Aksel Braanen Sterri. Foto: Hans Arne Vedlog / DagbladetfontVis mer

Vi må toppe laget

Vi må slutte å behandle akademia som en dyrehage.

Kommentar

Kvaliteten på både forskning og høyere utdanning er under pari. Det er, ikke overraskende, Produktivitetskommisjonens konklusjon.

Myndighetenes styring av forskningen til å dekke egne og andres behov, gjør at pengene ofte går til forskningsmiljøer som ikke holder mål.

God og banebrytende grunnforskning er nødvendig, både for å fremme økonomisk vekst og for å få kunnskap om universet vi lever i. At studentene gis verktøy til å forstå og benytte seg av denne kunnskapen er like viktig.

Å øke kvaliteten på forskningen og utdanningen, bør derfor være topp prioritert. Den beste løsningen kan være en radikal omlegging av akademia.

Men hva skal vi gjøre for å forbedre kvaliteten? Spør du Produktivitetskommisjonen, må finansieringen av sektoren i større grad rettes mot å fremme vitenskapelig kvalitet.

En må også slutte med detaljstyringen; institusjonene må tillates å ta mer selvstendige valg for å skape fremragende forsknings- og undervisningsmiljøer.

Dette er fornuftige forslag. Men for at økt autonomi skal resultere i økt faglig kvalitet, krever det at akademia selv forsøke å heve kvaliteten.

Som kommisjonen og flere andre evalueringer peker , er det dessverre liten tradisjon for kvalitetsfremmende ledelse i norsk akademia. Ledelsen ved institusjonene kvier seg for å bruke spillerommet de har.

Det vil filosofiprofessor Herman Cappelen ved Universitetet i Oslo, ha en slutt på.

I siste nummer av Norsk filosofisk tidsskrift, foreslår han at vi må kvitte oss med «dyrehagemodellen» i akademia, som krever at du f.eks. innen statsvitenskap skal ha én ekspert på kommunene, én ekspert på velferdsstaten, én ekspert på internasjonal politikk osv.

Selv om det kan virke fornuftig å ha bred kompetanse, fører dette til at institusjonene sliter med å rekruttere kvalifiserte kandidater, samtidig som det fører til oppsplitta og isolerte fagmiljøer.

Som et alternativ foreslår Cappelen en «ekspertisemodell». Målet er å skape fremragende miljøer som produserer forskning i forskningsfronten. Framfor bredde, bør institusjonene prioritere noen toppmiljøer, ved å rekruttere de aller beste innen samme felt.

Slik erfaringene fra flere av miljøene som har blitt Senter for fremragende forskning viser, kan en på relativt kort tid bygge opp virkelig gode forskningsmiljøer, hvor en kan tiltrekke seg de aller beste forskerne fra utlandet.

Det vil skjerpe konkurransen, kvaliteten og skape et spennende miljø for unge forskere, som ivrer etter å være der forskningsfronten brytes.

Dette er miljøer som etter hvert vil kunne bli tilnærmet selvfinansierte, sett fra institusjonene ståsted. I dag er det stor variasjon mellom både institusjoner og enkelte forskningsmiljøer i hvor dyktige de er til å få ordentlig tilslag på midler fra nasjonale og internasjonale konkurranseareaner.

Ressurstilgangen for fremragende miljøer vil bare øke, om myndighetene gir Forskningsrådet de frie tøylene de trenger til å fremme god forskning.

Noen vil innvende at en slik spissing av akademia vil gå på bekostning av studentene, som bør lære litt om alt. Til det er det to ting å si.

For det første trenger du ikke være ekspert på et fagområde for å gi fullgod undervisning på bachelornivå.

For det andre er det ikke sikkert at undervisningen nødvendigvis trenger å være så bred som den er i dag.

Hvis studentene får delta i et fremragende forskningsmiljø, og undervises i de metoder og teknikker som forskningsfellesskapet anser for å være de beste, er dette mye mer verdifullt enn å kunne litt av alt og dermed svært lite.

Bredden sikres best ved at studentene får søke seg utenfor eget institutt og lære av andre fremragende miljøer.

Trolig vil en slik omlegging være et stort framskritt for undervisningen. Min erfaring er at forskere som brenner for sitt fag ofte brenner for å formidle det, og det er i alle fall ikke slik at dårligere forskere er bedre undervisere enn gode forskere.

Dynamiske og levende miljøer, med kvalitet i førersetet og tilgang på ressurser til å finne på spennende ting, vil også styrke studentenes engasjement. Å være del av et av verdens fremste forskningsmiljøer gir selvtillit og motivasjon til å yte.

Det vil også sørge for at de beste studentene ikke forsvinner til utlandet for godt. Et godt forskningsmiljø vil selvfølgelig oppmuntre både studenter, stipendiater og forskere, til å ta opphold i utlandet, men hvis det beste miljøet venter på dem hjemme, vil de returnere med nye kontakter og ny kompetanse.

En slik omlegging av norsk akademia vil selvfølgelig møte motstand. Den kampen bør vi imidlertid være klare for å ta.

Å frambringe ny kunnskap, er vanskelig. Det krever systematisk og kontinuerlig arbeid for å heve kvaliteten. Arbeidet vil imidlertid gi belønning i økt forståelse og et bedre liv på denne planeten.

Les også Dagbladets leder om produktivitetskommisjonens andre rapport: «Mer tillit er svaret».

RETTING: I en tidligere versjon og i utgaven som er på papir antydet jeg at NTNU og NMBU er de eneste institusjonene som får ordentlig tilslag på internasjonale forskningsmidler. Det stemmer ikke.

Produktivitetskommisjonen skriver: «Hard konkurranse om eksterne forskningsmidler bidrar til å utløse og forsterke en kvalitetskultur ved institusjonene. Norske universiteter henter inn lite inntekter i konkurranse med andre, både nasjonalt gjennom Forskningsrådet og internasjonalt gjennom EU og andre fond. Dette er forsøkt fremstilt i figur 5.8, som også tar hensyn til at ressursnivået i høyere utdanning varierer mellom landene. Nasjonal statistikk viser at det bare er NTNU og NMBU som er i nærheten av å nå opp mot de andre landene når det gjelder andelen inntekter som hentes fra konkurransearenaer for forskning.»

Det var altså snakk om både nasjonale og internasjonale konkurransearenaer. Men også dette gir et misvisende bilde, siden UiO og UiB, ved siden av NTNU, er best i klassen når det gjelder å tiltrekke seg internasjonale forskningsmidler og også gjør det sterkt i å bringe inn frie prosjektmidler fra Forskningsrådet.

Jeg beklager feilen og retter en takk til Kim Kantardjiev, Svein Stølen og Ådne Hindenes for å rette min oppmerksomhet mot denne feilen.