UENIGE OM SKATT: Erna Solberg og Jonas Gahr Støre møttes i går til valgkampens første duell. Foto: Audun Braastad / NTB scanpix
UENIGE OM SKATT: Erna Solberg og Jonas Gahr Støre møttes i går til valgkampens første duell. Foto: Audun Braastad / NTB scanpixVis mer

Stortingsvalget 2017:

Vi må tørre å snakke om følelsene som preger skattedebatten

Skatt er også følelser.

Kommentar

Om vi opplever skattesystemet som godt eller ikke styres av flere ulike faktorer. Nivået må være slik at det vi betaler må stå i en viss stil til hva vi føler at vi får igjen. Det må utformes effektivt, slik at det ikke hindrer vekst og arbeidsplasser i all for stor grad.

Og det må være i tråd med folks rettferdighetssans. De som tjener mest skal bære den største byrden, og det skal treffe riktig. Man skal betale skatt med en god grunn.

I motsetning til nivå, effektivitet og utjevning, er det at systemet treffer riktig og rettferdig lite framme i skattedebatten. Man ser det kanskje når temaet er drivstoffavgifter for dem som ikke har noe alternativ. Eller når noen vil beskatte folks bolig, og svaret er at hjemmet ikke er et skatteobjekt.

Men i det store og det hele dreier argumentene i skattedebattene seg om arbeidsplasser og fordeling, ikke minst i valgkampen.

I denne valgkampen, som i dem før den, vil skatt være nærmest synonymt med formuesskatten. Etter at arveavgiften forsvant ut av debatten, er formuesskatten nå den ene skatten det er stor uenighet om mellom de to statsministerkandidatene.

Det faglige grunnlaget, hvorvidt kutt i formuesskatten faktisk er effektivt og skaper arbeidsplasser, har utredning etter utredning undersøkt. Konklusjonen er sånn cirka at formuesskatten som medisin mot arbeidsledighet i beste fall kan kalles alternativ.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Vanligvis pleier det å føre til konsensus i det politiske Norge, men i tilfellet formuesskatten insisterer de borgerlig partiene på at den må kuttes videre.

I seg selv er standpunktet helt greit, siden oppslutningen rundt kutt tyder på at skatten vekker en følelse av urettferdighet hos en betydelig andel av befolkningen. Den treffer galt, mener mange, også blant dem som ikke betaler skatten.

En del er opptatt av norsk eierskap, og at bedrifter med norske eiere skal ha evne til å konkurrere. Noen mener sparing er en viktig, og ikke bør straffes slik. Andre mener kanskje at det ikke er skattesystemets oppgave å straffe tradisjonsrike bedrifter med lav avkastning. Og noen igjen lar seg provosere av at skatten ikke følger inntekt, eller faller på noe en allerede har skattet av.

Problemet er at det ikke snakkes skikkelig om dette. Selv om det faglige grunnlaget peker en annen vei, skyves hensynet til verdiskapning og arbeidsplasser fram som sentrale argumenter for å kutte i skatten istedenfor. Og når man først snakker om skatten som urettferdig, så rammer man det inn som argumenter for at kutt bidrar til vekst og omstilling.

Dette gjør valgkampens skattedebatter uoversiktlige og lite interessante. Skal debattene bli det, må vi ta avveiningene vi faktisk er uenige om, hva som er rettferdig, på alvor, og tørre å snakke om følelsene våre.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook