Både WWF og Venstres Guri Melby har hatt gode innlegg om ulv i Dagbladet, men i Melbys innlegg fortjener dette svar: «Da regjeringen nylig sa nei til rovviltnemndene fikk de rasende reaksjoner fra begge sider som begge varslet demonstrasjoner. Hvordan kom vi hit?»

Reaksjonene som omtales består blant annet av at NOAH har gått til retten for å stanse ulvejakten. Og den ene demonstrasjonen det vises til, er NOAHs markering for ulv 12. januar – hvor både WWF og Melby er invitert.

NOAH anser ikke en markering for kritisk truede dyr som en «rasende» reaksjon – men en adekvat reaksjon på en politikk som nå skiller Norge ut som et av de landene som tar minst vare på truede dyr. Vi ønsker at Norge ikke skal drive en politikk som har som forutsetning at ville dyr forblir truet. Er det kontroversielt?

Det er noe galt når et beskjedent ønske om at ingen dyr skal være nødt til å være kritisk truet i Norge, blir sett på som «den ene side». Dette burde i rimelighetens navn være alle partiers standardpolitikk. Man befinner seg i dag så langt ute på utryddingspolitikkens banehalvdel, at det å fremme naturmangfoldlovens prinsipp blir sett på som «en side» – til tross for at flertallet i befolkningen støtter opp om forståelsen av at dyr ikke skal være truet.