Illustrasjonsbilde: Igor Normann / Shutterstock / NTB scanpix.
Illustrasjonsbilde: Igor Normann / Shutterstock / NTB scanpix.Vis mer

Debatt: Heroinassistert behandling

Vi må unngå en ideologisk heroindebatt

Heroinassistert behandling er et smalt tilbud til en liten og vanskelig avgrensbar gruppe. Det burde ikke behandles som et symbol på liberalisering. 

Meninger
Kenneth Arctander Johansen, informasjonsansvarlig i RIO - Rusmisbrukernes interesseorganisasjon.
Kenneth Arctander Johansen, informasjonsansvarlig i RIO - Rusmisbrukernes interesseorganisasjon. Vis mer

Heroinassistert behandling (HAB) er et smalt tilbud til en liten og vanskelig avgrensbar gruppe. Det burde ikke behandles som et symbol på liberalisering. Vi burde unngå ideologiske debatter og heller snakke om prioritering for å hjelpe flest mulig folk med rusproblemer.

Aksel Braanen Sterri årsaksforklarer min lunkne innstilling til HAB med at jeg jobber i en interesseorganisasjon som kjemper om kroner for brukerne. Jeg lager en kløft mellom oss og skribentene som er opptatt av heroin, hevder han. Så referer han til Fredrik Wang Gierløff sin artikkel fra 2010 og Ola Jøsendals søknad om å etablere heroinklinikk.

Når vi først skal «appellere til autoritet» kan vi ta med at professor Sverre Nesvåg (KORFOR), professor Helge Waal (SERAF), Fagrådet og Actis deler vårt syn om at det er lite hensiktsmessig å prioritere HAB for å nå ambisjonene som tilknyttes tiltaket i den offentlige debatten.

Ifølge Nesvåg vil HAB nå en til to prosent av de heroinavhengige. Den fagpolitiske tyngden er altså ikke på Sterris side. Kløften har ikke jeg laget, men jeg har pekt på den. Så bekrefter han kritikken min når han setter HAB inn i en ideologisk sammenheng om legalisering eller «regulering» av rusmidler.

John Strang advarer mot at forskningen forstås ideologisk. For HAB er et lite tiltak til en avgrenset gruppe heroinavhengige. Gruppen er for øvrig vanskelig avgrensbar under norske forhold. Inklusjonskriteriene må være at du ikke har klart legemiddelassistert rehabilitering, bor innenfor cirka ti kilometer radius av klinikken og vil ha heroin.

Artikkelen fortsetter under annonsen

For øvrig er allerede mindre farlige stoffer regulert slik Sterri etterspør. Eksempler her er metadon, buprenorfin, benzodiasepiner og ulike sentralstimulerende stoffer som ritalin og metamina.

Det er ingen prinsipiell forskjell mellom HAB og metadon. Forskjellen ligger i inntaksmetode og halveringstid. HAB gir en liten helsegevinst og reduksjon i kjøp av gateheroin og kriminalitet sammenlignet med metadon. Samtidig som behandlingen er tre til seks ganger så dyr, når svært få og medfører flere komplikasjoner. Det er heller ingen signifikant forskjell mellom behandlingene når det kommer til dødelighet, noe den siste metastudien til Strang understreker, og som politikere og samfunnsdebattanter av en eller annen grunn overser.

Faktisk er det gjort studier som ikke viser noen signifikant forskjell i helse eller sidemisbruk mellom heroininjisering, metadoninjisering eller metadon inntatt oralt, bortsett fra inntak av gateheroin. Svært sjeldent er politikerne villige til å snakke om de store satsingene vi trenger for å nå de mange i behov av behandling.

Det prinsipielle burde ikke styre helsekronene våre når vi prioriterer, men det praktiske og faktiske som kan hjelpe flest mulig brukere best mulig.

Det er bortkastet med ideologiske debatter når 9015 høy-risiko opiatmisbrukere og 8145 sprøytebrukere står utenfor behandling samtidig som vi har 264 overdosedødsfall årlig. Ettersom HAB er mer kostbart enn annen substitusjonsbehandling vil det gå foran andre tiltak. For som vi vet vegrer kommunene seg alltid mot å bruke penger på denne gruppen.

Så er det et poeng at folk stort sett dør utenfor behandling. Derfor må vi få langt flere inn. Da trenger vi bedre rekruttering, høyere kapasitet, integrerte ettervern og lavterskel eller ambulerende substitusjonsbehandling, for å nå ambisjonene skribenter og politikere tilknytter heroinbehandling. Når vi videreutvikler tiltaksapparatet handler det i den virkelige verden om virkelige penger, virkelige prioriteringer og virkelige konsekvenser for de det gjelder.

Politikerne må derfor legge til rette for nødvendige investeringer og trygge faglig begrunnede prioriteringer, som kan hjelpe flest mulig best mulig.